Vinterutstilling – Den inste grinda

I Grigsamlingen si vinterutstilling, kan vi freista med heilt nyinnkjøpte verk av A K Dolven og Harald Sohlberg, i tillegg til arbeid av m.a. Xan Krohn, Kai Fjell, Theodor Kittelsen, Ørnulf Opdahl og Jens Johannessen.

Utstillingsopning og omvisning med Jørgen Larsson, søndag 24. oktober, 12:00

His death-self was unfolding in him, and the dark blooming took no effort. It was a relief, a relaxation, a long, slow exhale after decades of holding it in.

I første bok av space-operaen The Expanse, blir antihelten Miller utsatt for en dødelig mengde stråling. Gjennom denne opplevelsen kommer han i kontakt med det han refererer til som sitt «death-self». I hans forståelse er han skjult bak en evig maske, også for seg selv. Kun i møte med med døden folder døds-selvet seg ut. Bare her er dette innerste, nakne selvet tilgjengelig, som et langsomt utpust.

Tanken om at det finnes et indre og ytre «selv» er gammel som mennesket. Mentalisering er å kunne skjelne mellom indre og ytre sannheter, i dette inngår forståelsen av at andre vesener har sitt eget verdensbilde og følelsesliv. Hvor mye man ønsker å dele med omverdenen er opptil en selv, men de fleste mennesker tar av og på masker eller stengsler uten store anstrengelser. I en kompleks verden forventes det faktisk, for å kunne oppleves som profesjonell.

Fotografiet frigjorde billedkunsten på en måte som ingen annen teknologi hadde gjort før, og spørsmålet «hvorfor male?» er blitt besvart på forskjellig vis av kunstnere i alle år siden.

Vi kan se dette spille seg ut i forskjellig kunstretninger, hvor kunstnernes uttrykksønsker settes opp mot galleriveggens kalde realitet. Gjengivelse av objektiv sannhet møter kunstnerens følelsesliv, hvor enn mange åkre og grinder det er inn til dette uangripelige «innerste».

Utstillingen starter derfor med et fotografi, AK Dolvens vidstrakte utblikk, en ventende verden, to kvinner vendt mot morgendagen. Klokken er halv to om natten. Ingen vet hva dagen vil bringe, men alle vet at den kommer.

Gjennom bildene på utsiden av veggen, møter vi kunstverk som kan fungere som observasjoner, gjengivelser. Ikke alle øyne er konstruert like, noen ser flere farger enn andre, noen ser kanter der andre ser buer. I kunsten kan vi tillate oss at sannheten kommer an på øyet som ser, både for kunstner og publikum. Vår medfødte evne til å mentalisere er da god å ha, fordi den hjelper oss med å forstå at kunstneren bak verket har et blikk på verden som er annerledes enn vårt eget. Ønsket om å kommunisere er tilstede i all kunst, men det er mulig at det ikke var mitt intuitive jeg kunstneren ønsket å kommunisere med. Kanskje ikke med meg i det hele tatt. Men som billedkunstner kan man ikke bestemme seg for hvem man vil kommunisere med. Det eneste kunstneren kan bestemme, er graden av innsyn. Hvor nærme den innerste grinden vil hun slippe oss?

Bak veggen har vi hengt bilder fra samlingen som stiller spørsmålene hvem og hvorfor, mer enn hva og hvordan. Her er kunstverk hvor den indre stemmen oppleves mer påtrengende, kanskje et ønske om å slippe publikum en sirkel nærmere. Sittende i midten er Ingebrigt Viks lille skulptur, som på tross av størrelsen, fyller rommet med vestnorsk tyngde, slik bare Vik får det til.

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli. 

Halldis Moren Vesaas