Olivier Debré (1920 – 1999)
Olivier Debré var en berømt eksponent for Paris-skolen, en retning som fikk stor betydning for norske malere som Jakob Weidemann, Inger Sitter, Knut Rumohr o.a. Lederen for École de Paris var Roger Bissière og han sa følgende om hva denne løst sammensatte skolen ønsket å få frem:
Vi søker sant nok ikke å imitere landskapet som omgir oss eller himmelen som vi utvikler oss under, lyset om kvelden eller om morgenen, men vi har som mål å transponere det ubevisst og la det gjenoppstå i alt vi gjør. Vi gjenskaper, eller snarere prøver å gjenskape vår egen verden, formet av minner, følelser, av duften av den skogen som omgir oss, himmelens farge, solens lys, og også den kjærligheten vi nærer for alt som lever, planter, dyr, ja endog menneskene og deres elendige tilværelse, er tilstede.
Resultatet av dette ble ikke konkrete landskaper, men abstrakte komposisjoner som lik musikk gjenskaper de inntrykk og opplevelser som landskapene har vekket i dem. Det var derfor Debré så sterkt fremhevet, da han i 1995 avholdt sin siste retrospektive utstilling i Paris, at «for meg er maleri og følelse ett og det samme». Og at «jeg bare kan male med følelse».
I et essay med tittelen Innbilt rom, skapt rom skriver han at «for meg er maleri ikke annet enn tid og farge forvandlet til rom.»
Fordi Debré ønsket at hans abstrakte komposisjoner, som Lysne Ocre Laerdal, skulle vekke følelser hos betrakterne, opererte han ofte med det han selv kalte ‘’signes-personnages’’ (figurative tegn) og ‘’signes-paysages’’ (landskapstegn) som skal hentyde til gjenkjennbare former. I Grønt landskap er bakgrunnen olivengrønn og utgjør en stor flate, slik vi ofte finner det hos de amerikanske color-field-malerne som for eksempel Mark Rothko. Men i forgrunnen har han satt inn flere andre farger i kraftige strøk – gult, orange, blått og hvitt – som får frem en antydet landskapskarakter, helt i overensstemmelse med hans eget program. Debré var mye i Norge og ble inspirert av det norske landskap.
