Thore Heramb (1916 – 2014)
Thore Heramb hører til de malere som inspirert av Pariser-skolen gikk over fra det figurative til det abstrakte maleriet i løpet av 1950-tallet. Men han var ikke med blant pionérene, antagelig fordi han hadde fast arbeid som fargekonsulent i Oslo kommune helt frem til 1956. Men han malte jo også i disse årene – det var da han tok spranget over i abstraksjonen. Selv påpeker han linjen fra impresjonistene Monet og Bonnard til de tre fremste representantene for Pariserskolen, nemlig Bissière, Bazaine og Manessier. I likhet med dem var og er naturen den viktigste inspirasjonskilde. I lang tid tegnet Heramb skisser i kull foran motivet, som han så forenklet og abstraherte. Eller mer presist – han oversatte og reorganiserte snarere naturinntrykkene til komposisjoner av rene fargeklanger. Av og til kan vi skimte selve natur-
grunnlaget, som i Vintertre (2002). Men det er ikke avgjørende, fordi det er den musikalske opplevelsen av naturen han vil formidle ved hjelp av syngende, klare farger. Det er derfor man ofte har skrevet at Heramb orkestrerer fargene. I motlys (1962) er et ypperlig eksempel på det. På den ene siden aner vi et landskap med en sterkt lysende gulfarge innerst til venstre, som godt kan være solen. Og da kan den blå flaten under den være hav eller sjø, mens de grønne og brunrøde flatene på høyre side antyder fjell og mark. Men på den andre siden kan vi også se bildet som en ren fargekomposisjon hvor gult og blått på venstre side støter sammen, formidlet ved hjelp av litt rødt, mens grønn og brunrød dominerer på høyre side. Altså komplementærfarger i ulike valører og metningsgrad.
Samtidig kan vi også se det gule mot det grønne øverst og det blå mot det brunrøde nederst. For her krysses fargene og danner stadig nye akkorder, alt etter hvordan vi kombinerer dem. For når vi ser et maleri som musikk, og det er avgjort relevant i Herambs tilfelle, er det vi som betraktere som bestemmer de musikalske linjene. Eller oversetter det rom, som er maleriets kategori, til den tid som er musikkens. Det lar seg godt gjøre, og Herambs malerier egner seg til det. Likevel må vi ikke glemme at denne fargemusikken alltid har naturen som grunntone, for det er den fargene synger om.
