Knut Jørgensen (1937 – 1991)
Knut Jørgensen hører til den kategori malere som har vandret på egne veier og ikke fulgt opptråkkede stier. Derfor er det vanskelig å plassere ham i noen bås, og det gjør at han ikke så lett fanges opp av de retninger som kunsthistorien nå engang må anvende for å ordne sitt store materiale.
Han ble utdannet som grafiker, men er først og fremst kjent for sine akvareller og oljemalerier. På dette område var han selvlært. Men han vokste opp i et kunstnermiljø og fikk både kunsten og kunsthistorien inn allerede som barn. Han både leste og reiste han mye, og studerte de gamle mestre rundt i Europas mange museer. Det er nok grunnen til at han laget seg sin egen vei, forskjellig fra alle de skoler og bevegelser som rådet her til lands i siste halvdel av 1900-tallet.
Han karakteriserte seg selv som en historieforteller, og det som inspirerte ham var i stor grad det han hadde sett på sine mange reiser rundt om i Europa. Og ikke bare sett, men også lest om. For det er ikke tilstrekkelig, selv for en kunstner, bare å se. Man må vite hva man ser og hvilke sammenheng det står i. Derfor var han opptatt både av litteratur, historie og kunsthistorie, og hentet sine motiver fra alle disse kildene. Med en slik viten som bakgrunn kunne han fabulere videre på et eller annet tema, som for eksempel i akvarellen Trojansk dobbeltseng (1973) hvor hele hans fabulerende assosiasjonsrikdom kommer til sin rett, iblandet en fin dose med surrealistiske og lett absurde innslag. Griegsamlingens akvarell Alhambra (1983-85) er en fabulering omkring et kjent arkitekturmotiv – én av bygningene i det store slottskomplekset, bygget på midten av 1300-tallet, i emiratet Grenada av de mauriske herskerne. Dette bygget ligger omgitt av vann, og det er vel det vi aner til høyre i denne akvarellen. Til venstre derimot er deler av bildet halvveis uthvisket, slik gamle malerier ofte er. Det er også tilfelle med mange historiske beretninger. Noe er overlevert, men det viktigste er kan hende blitt borte. På Knut Jørgensens akvarell får vi bare rede på noen aspekter ved fortellingen, og det minner oss om hvor stykkevis og delt fortiden er overlevert til oss. Slik drømmene våre også er, når vi skal forsøke å rekonstruere dem morgenen etter. Likevel – det som eksisterer er, som i dette bildet, suggerende vakkert. Det er virkelig et bilde å bli klok av.
