Morten Müller (1828 – 1911)
Morten Müller var utdannet i Düsseldorf og maktet vel aldri å løsrive seg fra det natursyn han der hadde lært. Det ble da også befestet ved at han i årene mellom 1866 og 73 var lærer på Eckerbergs malerskole og lærte videre til elevene sine det han selv hadde mottatt i Düsseldof. Fra 1873 til sin død bodde og malte han i Düsseldorf. Skjønt han var nå ofte både i Norge og Sverige, fordi han i 1875 av kong Oscar II ble utnevnt til hoffmaler.
Müller har hentet sine motiver fra både Vestlandet (Hardangerfjorden og Romsdal) og fra området omkring Holmestrand, men er likevel mest kjent for sine mange malerier fra Østlandets skoger, særlig furu- og granskoger. Som düsseldorferne pleide å gjøre, malte han ikke den tette skogen, men fant seg en lysning med et tjern eller en elv hvor lysforholdene var skiftende og interessante. Slik sett er Elvelandskap med mølle (1876) et karakteristisk eksempel, selv om elven nok spiller en større rolle i dette bilde enn vanlig. For her er det akkurat den skummende elven som fanger blikket, mens småskogen langs breddene er mindre fremtredende. Riktignok reiser et tre seg relativt høyt på venstre bredd, men det er nokså ensomt. Dette er et trekk som han hadde overtatt fra sin tidlig avdøde venn, August Cappelen, som ofte malte slike ensomme trær. Men de var, i motsetning til Müllers, halvt døde og var med å gi landskapene en forgjengelig og melankolsk stemning som vi sjelden finner i Müllers likefremme malerier. Det var vel dette som gjorde Müller til en populær maler både i Norge og i Tyskland.
Den sterke stilling düsseldorferne hadde vunnet seg på det norske kunstmarkedet rundt 1880, gjorde det vanskelig for de unge og nyutdannede realistene å finne fotfeste, da de kom hjem og slo seg ned i Kristiania. Men Erik Werenskiold og hans samtidige lot seg ikke kue, og startet en kanonade mot düsseldorferne og deres brune museumsmaleri. Det hadde sin virkning og fikk enkelte av dem, som Morten Müller, til å anvende lysere og friskere farger mot slutten av karrieren sin. Men på lengre sikt virket realistenes kritikk så sterkt at düsseldorferne nærmest var et skjellsord inntil den store omvurderingen startet rundt 1970.
