Johannes Rian (1891 – 1981)

Johannes Rian var nesten førti år før han maktet å løsrive seg fra den gården han hadde overtatt på odel i Overhalla i Nord-Trøndelag. Men da reiste han til Oslo og begynte på Kunsthåndverkskolen og året etter på Statens Kunst­akademi. Som elev av Axel Revold ble han tidlig kjent med Henri Matisses billedverden som kom til å få avgjørende betydning for ham. Et tegn på det var at han – modernist som han var oppdradd til å være – alltid benektet dette, for det ville redusere hans egen originalitet. Istedenfor pekte han på norsk folkekunst som sin viktigste inspirasjonskilde. Og det var sikkert riktig nok, men Matisse var likevel viktigere.

I Griegsamlingens Atelieret (u. dat.) er en blå mugge plassert på et diagonalt-stilt bord i forgrunnen som vi bare ser bordplaten av. I bakgrunnen, nokså diffust malt, skimter vi et veggvindu under et takvindu og et lerret med noe blått på som er stilt opp mot veggen til høyre for muggen. Resten av bildet er i en lys rødlig fargetone, så lysende at bildet er i ferd med å oppløse seg i lyset. På slutten av 1940-årene blir inspirasjonen fra Matisse sterkere. Han betoner flaten sterkere enn tidligere, forenkler figurene og anvender kraftigere farger. Sittende kvinne 1949 viser en frontalt sittende kvinne med mørkt hår og en mørk, utringet selskapskjole, plassert i en stol i noenlunde samme fargetone som kjolen. Samme farge går også igjen i to smale, vertikale striper i bakgrunnen. Resten av veggen er malt i en okerfarge som er noe mer rødlig enn kvinnens hud. Helt nederst til venstre kommer et lite grønt felt til syne. Her er faktisk fargekomposisjonen viktigere enn figurmotivet, som hos Matisse.

I Vannbærersken (1952), som er malt etter et studieopphold i Syd-Frankrike, går han enda et skritt lenger. Her er husene røde – Rians yndlings­­farge – som er satt komplimentært opp mot den grønne døren, trærne og marken. Han har stilisert figurene og innskrevet både dem, hus, trær og andre gjenstander i et linjemønster som gir umiskjennelige henvisninger til Matisse.

Skrittet fra malerier som disse til det non-figurative maleriet han gikk over til rundt 1960 er ganske lite. Men det var stort og avgjørende for Rian selv, og han nølte lenge før han som syttiåring gikk i gang. Mange i dag vil vel mene at han først da nådde den originalitet og selvstendighet han gjennom hele sin karriere hadde vært på leting etter.

«Sittende kvinne», 1949
«Sitting Woman»