Trappen

FLOWERS AND ALIENS

Under finner du mer informasjon om utstillingen i Galleri Trappen i Grieg-Gaarden. Klikk på bildene for å komme til gallerier med flere bilder av kunstnerne som er utstilt.

Her kan du lese hele kuratorteksten for utstillingen.

INNGANGSPARTI / 2. ETASJE

Bjarne Melgaards bilde Er du lykkelig (2018) fra hans billedserie knyttet til boken «A New Novel» (2012), trekker veksler på hans særegne figurunivers og konfronterer betrakteren med spørsmål om iscenesettelse og fremmedgjøring. Melgaard knytter seg til tidligere art brut-malere som Jean Dubuffet (1901-1985) og graffitikunstnere som Jean-Michel Basquiat (1960-1988). Hans ekspresjonistiske ikonografi bygger egne universer, med en mengde interne referanser. Han er også en svært vellykket entreprenør, hvor han leker med forholdet mellom kunstnermyten og forretningsmannen. 22. januar 2022 lanserte han en NFT-kolleksjon med en av hans mest ikoniske figurer «The Lightbulb Man». 48 timer senere hadde han solgt 1025 unike digitale versjoner til en totalverdi på over 10 millioner kroner.

Håkon Bleken (1929) er en nestor i norsk kunst og er fremdeles i full produksjon. Flere av Blekens bilder er allerede pensum i norsk kunsthistorie. Han er en virtuos både som tegner og maler, og kan trekke veksler på sitt store arsenal av teknikker. Utførelsen er likevel alltid underlagt bildets komposisjon, noe som er tydelig i Servitrisen (2020), hvor vi finner inspirasjonen fra kubister som Juan Gris.

Håkon Bleken

Bjarne Melgaard

Øyvind Sørfjordmo

3. ETASJE

Kjell Erik Killi Olsens fire bilder i denne etasjen kommer fra hans store prosjekt Det banket på porten (2019-2020), som først ble stilt ut på BGE i Stavanger. Etter hans gjennombrudd i det ny-ekspresjonistiske og maksimalistiske 80-tallet, har han bygget videre på sine mytiske og teatrale malerier og skulpturer. Som en moderne Hieronymus Bosch lager han en følelse av utenforskap, dyppet i symbolikk, forvridde dyr og humanoider. I denne nye serien kan det virke som om monstrene tar overhånd, de lar seg ikke stoppe. Han bruker en tykk, pastos oljemaling, som Aftenbladets kritiker så treffende beskrev slik: …det er som om de blussende, heftige fargene har koagulert i bildenes overflate, som sjelens sårskorper. – Trond Borgen, 8.11.2020

Kjell Erik Killi Olsen

4. ETASJE

De to bildene til Arne Ekeland er fra hans sene periode, etter brannen i hans atelier i 1964, hvor over 300 malerier gikk tapt. Det er en mer romantisk og optimistisk Ekeland vi ser her, og mindre uttalt politisk enn tidligere. Ekeland var marxist og lot det komme tydelig frem i størstedelen av sin produksjon. Men Ekelands ideologi ligner ikke på bildet av kommunismen mange har, og han var motstander av det sosialrealistiske dogmet i venstresidens kunstsyn, på samme måte som han var mot dogmer generelt. Hos Ekeland er kampen for individets frihet grunnleggende, mot fastlåste samfunnsstrukturer og tvang, og for den frie lek og utfoldelse.

Line Hvoslef er også en fabulerende kunstner, som arbeider med fantasiuniverser, befolket av hennes organismer som ofte er en blanding av maskin og natur. Men mens Ekeland fant maskinene skremmende og i opposisjon mot naturen, er Hvoslefs figurer gjerne androider eller cyborger, symbioser mellom mekanikk og organiske strukturer. «Silurer» er et ord Hvoslef selv har funnet på, og er betegnelsen på fantasiorganismene som beveger seg i hennes fabulerende undervannslandskap.

Arne Ekeland

Line Hvoslef

5. ETASJE

I denne etasjen henger Arvid Pettersens Rural View (2021), en halvabstrakt utsikt over en landsby, som kontrast til Ida Lorenztens stillferdige lysstudie i åpne dører, The door is open (2019). Ikke bare i teknikk og fargevalg, men også i innstillingen til maleriet som uttrykksform, representerer disse to samtidige kunstnerne forskjellige perspektiver. Pettersen har en lang karriere med et utall stiler og en vid motivkrets. Alt fra natur og personer til hverdagobjekter kan være kilde til inspirasjon, men alltid med et hypersubjektivt malerisk prosjekt for øye.

Lorentzens motivkrets, derimot, er i all hovedsak begrenset til interiører. Hun bygger videre på den naturalistiske interiørtradisjonen fra forrige århundre, med norske representanter som Harriet Backer, Gerhard Munthe og Juliane Langberg. Men størst er nok inspirasjonen fra den danske maleren Vilhelm Hammershøi (1864–1916), og fokuset er ikke bare interiøret i seg selv, men også det sublime lyset i dører og vinduer, spillet i støv, speilinger og skygger. For henne er rommet den sikre rammen rundt livet, med dører mot mulighetene.

Arvid Pettersen

Ida Lorentzen

6. ETASJE

På sekstitallet var Eilif Amundsen var en av seks nyromantiske unge malere som gikk under betegnelsen «Sekstanten», sammen med bl.a. Johannes Vinjum og Frans Widerberg. Deres figurative bilder ble sett som en kontrast til den abstrakte modernismen som var på moten. Likevel var Amundsen ikke ute etter å konfrontere den gjeldende stil, men heller å søke å gjengi sine egne synsinntrykk i stillferdige valørmalerier. Han var inspirert av bl.a. Giorgio Morandis subtile stilleben, men bringer til sine motiver teksturer og gester, hvor maler-handlingen er tydelig tilstede. Gjennom karrieren begrenser han fargepaletten til gråtoner, og effekten er at han åpner et nytt, rikt fargerom i grått.

Kjell Pahr-Iversens ikoner har rot i hans dype baptistiske mystisisme, og ikonets grunnleggende mål om å gjøre det guddommelige synlig. Han ønsker å vise sin visjon av skaperverket, det veldige «solhjulet» som bringer orden i universet. I disse bildene bruker han nesten utelukkende gulnyanser. Slik er både Amundsen og Pahr-Iversen hver på sin måte, formidlere av et synsinntrykk i en subjektiv form, med en tilsynelatende begrenset palett som over tid åpner øynene for rikdommen i deres visjon.

Eilif Amundsen

Kjell Pahr-Iversen

Xan Krohns Cellisten fra hans russiske periode, viser kunstens alvor i den blodrøde buen, formet med Krohns umiskjennelige kraftige strek. I denne perioden var Krohn knyttet til den russiske avantgarden, noe man kan se i hans bruk av farger og former i dette bildet.

Luttspilleren har symbolsk forbindelse med den lyrespillende Apollo, som blant annet var guden for musikk, dans og kunstartene. I Kai Fjells versjon, Luttspilleren (udatert) kan man gjenkjenne det fjerne, innadvendte blikket i Caravaggios ikoniske maleri med samme navn fra ca. 1600. Fjell er kjent for sine symbolmettede malerier, og den nakne kvinnen er hos ham oftere en muse enn en fristerinne. Symbolenes flertydighet åpner for mange tolkninger. Torstein Torsteinsons Landevei (1933), er tydelig inspirert av de Cezanne’ske trær, der de omfavner landeveien som svinger inn i skogen. Dette er et motiv han malte gjennom mange år, i forskjellige former og stiler. Veien er en ofte brukt metafor for livet.

Kai Fjell

Torstein Torsteinson

7. ETASJE

Det er få malere i Norge som så konsekvent skifter stil og uttrykk mellom prosjektene sine som Ole Jørgen Ness. Under et titalls kunstneriske alter egos, opptrådte han da også på nittitallet som formalist, konseptkunstner, minimalist og en rekke andre identiteter, alle med eget navn og kunstnerisk profil. Bildet som henger her er hentet fra Festspillutstillingen i 2006, Realms of Sentiment. Der møttes Ness’ ulike identiteter i en slags konsensus.

Cecilie Galtung Døsvigs personer virker som om de viskes vekk, eller er i ferd med å forsvinne i en altoppslukende atmosfære. Hun maler ofte hverdagslige situasjoner som oppløses i lag på lag med forskjellige farger og teksturer.

En annen form for oppløsning av det figurative finner vi hos Håkon Gullvåg, som kanskje er en av våre mest teknisk begavede kunstnere. Han bygger videre på tradisjonen etter Édouard Manets utviskede figurasjon og surrealismen til Francis Bacon, med elementer av abstrakt ekspresjonisme. Figurene virker nærmest som de smelter eller smuldrer opp, og også i hans portretter bruker han denne teknikken, noe som skapte oppstyr da kongeparets portrett ble avduket i 2000.

Ole Jørgen Ness

Cecilie Galtung Døsvig

Håkon Gullvåg

8. ETASJE

Olivier Debré var en fransk maler som representerte Pariserskolen slik den ble kjent for norske malere som Jakob Weidemann, Inger Sitter og Knut Rumohr. Etter hans møte med Picasso i 1941, gikk han vekk fra det figurative maleriet og utviklet etterhvert en særegen form for fargeflate-maleri. Han var ofte i Norge og hadde en stor forkjærlighet for Sognefjorden, hvor han oppholdt seg i lengre perioder. Som Munch lot han maleriene stå ute i vær og vind, noe man tydelig kan se på bildet fra Lærdal som henger her.

Lars Elling jobber narrativt og bruker nostalgiske elementer, gjerne fra barndommen som motiver eller deler av hans collage-pregede malerier. Ved å blande figurative og mer surrealistiske komponenter i flere lag, skaper han flertydige fortellinger med en indre uro.

Gjennom Johs Rians liv beveger han seg fra det figurative til det abstrakte over en periode på mange tiår. Han startet sin kunstneriske karriere senere enn mange, ettersom han drev farsgården i Overhalla frem til han var 35 år, da han flyttet til Oslo for å studere under Axel Revold. Han utviklet et eget typegalleri med mange karakterer som går igjen i flere bilder, som den trekkspillende sjømannen. Svært ofte er det musikk i bildene hans, og han var også en ivrig felespiller. Etterhvert ble han mer og mer opptatt av fargeflatene og dere innbyrdes harmoni, inntil han i en alder av 70 år, malte sine første helt abstrakte malerier og innledet en fantastisk suksessrik siste periode.

Lars Elling

Johs Rian

KURATORTEKST

Aliens would probably like it if you gave them flowers.

Steven Pinker i episode 296 av podcasten Geek’s Guide to the Galaxy (2018)

Av alle teorier om vårt første møte med fremmede sivilisasjoner, er kanskje Steven Pinker den mest optimistiske. Hans scenario tar utgangspunkt i at en utenomjordisk sivilisasjon som er i stand til å kommunisere med oss vil være mer avansert enn vår egen. Ettersom hans lesning av historien er at avanserte sivilisasjoner er mer fredelige enn mindre utviklede samfunn, gir det seg selv at de fremmede også vil være fredeligere. Her står Pinker, som så ofte ellers, i opposisjon til nesten alle andre teorier om “first contact”. Det er lett å se hvorfor mange andre forfattere og forskere er mer pessimistiske enn Pinker. Menneskeheten har vist, både i møter mellom sivilisasjoner og store dyr, at vi vanligvis slår først og spør etterpå. Denne historikken er også det som ligger til grunn for de fleste teoriene om sivilisasjonsmøter.

Et mye sitert eksempel finner vi i “The Dark Forest”, et spillteoretisk forslag til løsning av Fermis paradoks, som ble utviklet av den kinesiske sci-fi-forfatteren Liu Cixin i hans triologi Remembrance of Earth’s Past (vanligivis omtalt som The three-body problem, 2006-10). Fermis paradoks er oppkalt etter den italiensk-amerikanske fysikeren Enrico Fermi. ”But where is everybody?”, spurte han i 1950, om eventuelt annet liv i verdensrommet. Lius løsning går i korte trekk ut på at avstandene mellom mulige sivilisasjoner i universet er så store, og dermed kommunikasjonen så ulidelig langsom, at det eneste fornuftige en avansert sivilisasjon kan gjøre er å gjemme seg. Fordi man ikke kan vite hvor stor teknologisk utvikling eller politiske skift som skjer mellom deres første forsøk på kontakt, og til svaret kommer tilbake, er alle sivilisasjoner nødt til å ta for gitt at de fremmede både er fiendtlige og teknologisk overlegne. Resultatet av et slikt resonnement er at alle sivilisasjoner som gir seg til kjenne, vil bli destruert så snart en annen sivilisasjon oppdager dem. Grunnen til at vi ikke finner tegn til utenomjordiske sivilisasjoner er dermed ikke at vi er alene i universet, men at alle de andre gjemmer seg i frykt for å bli oppdaget og tilintetgjort. Teorien er samtidig både beroligende (vi er ikke alene) og deprimerende (vi vil aldri oppnå kontakt). Pinkers tankespinn om at aliens vil like det om vi gir dem blomster er, på sin egen måte, like deprimerende, ettersom det i sin konsekvens kan bety at vi er alene i universet, ettersom ingen har kontaktet oss ennå. Men sett i den mer jordnære konteksten vi befinner oss i i hverdagen, er det et håpefullt og optimistisk perspektiv.

Møtet med det fremmede kan være ydmykende. Det forutsetter at man har føttene trygt plantet i sin egen selvforståelse, samtidig som man anerkjenner at man ikke har full oversikt. Historiene om møtene mellom europeiske ekspedisjoner og forskjellige sivilisasjoner de siste århundrene gir dessverre ikke mange gode eksempler på Pinkers blomsterutveksling. Men kanskje det er fordi alle sivilisasjonene som hittil har eksistert på jorden ikke vært utviklet nok? Pinker støtter seg nok på litt selektiv statistikk og Martin Luther King Jr.s håpefulle ord om det moralske universets bøyning. (The arc of the moral universe is long, but it bends toward justice). Utfordringen med en slik lesning av historien, kan bli at man tar utviklingen for gitt, at det er skjebnebestemt at verden blir bedre, noe som jo er demonstrativt feil. Det er ikke noe uavvendelig med sivilisasjonenes utvikling, og historien går både fremover og bakover. Det er dermed kanskje liten grunn til optimisme, men desto større grunn til handling. En slik handling kan være å møte det fremmede med stødig ydmykhet, og kanskje en blomst.

Utstillingen Flowers and Aliens reflekterer over spørsmål knyttet til disse tankene, gjennom bilder fra Griegsamlingen og samlingen til Per Grieg Jr. Hvert rom/etasje kan oppleves som kapitler, med forskjellige vinklinger inn mot problemkomplekset.