Månedens bilde: Nordkapp av Peder Balke

Se videointroduksjon med Griegsamlingens kurator Jørgen Larsson:

Nord-Norges natur var for europeere på midten av 1800-tallet nærmest mytisk i sin eksotiske villskap, og Balkes skildring av landsdelen traff tidsånden på kontinentet. I norsk kunstliv var hans bilder derimot omstridt, og mange så på ham som en dilettant. Hans egenutviklede teknikk, hvor han trakk veksler på sin erfaring som dekormaler, med bruk av marmorering, uttynnet maling og påføring med klut, kost, svamp og fingre i tillegg til pensel, imponerte ikke det tradisjonelle malermiljøet i Norge, men fremstår i ettertid som både egenartet og fremadrettet.

Inspirasjoner

Flere kunsthistorikere viser til den engelske maleren William Turner i tillegg til de kontinentale romantikerne som inspirasjonskilder. Dette er tydelig i Balkes senere produksjon, etter hans opphold i London i 1849–1851. Balke lar seg inspirere av de rådende romantiske retningene i Europa, med skildringer av det sublime i naturen (se under for en forklaring av begrepet), men er samtidig en særegen og utypisk maler i norsk sammenheng.

Reisen til nord

I opplysningstiden var det populært for barn fra kondisjonerte hjem å ta en dannelsesreise, en «Grand Tour» gjennom Europa, til viktige steder i den europeiske kultursfære. Denne typen reise ble på 1800-tallet oftere knyttet til eksotiske steder, hvor naturen og den «uberørte kulturen» var attraktiv. Norge, og da spesielt Vestlandet og Nord-Norge, ble yndete reisemål for unge, velbeslåtte europeere.

Selv om Balke kom fra fattige kår på flatbygda ved Mjøsa, ønsket også han å oppleve Nord-Norge. Han ble inspirert av medstudenter i landskapsklassen til Carl Johan Falcrantz i Stockholm, hvor han tok timer i perioden 1829-1833. En av disse var tyskeren Christian Ezdorf, som var en av de første europeiske kunstnerne som besøkte det arktiske området for dets kunstneriske potensial.

Reisemuligheten kom i 1832 fra en av Balkes trofaste støttespillere, biologen Jens Rathke, som tilbød ham plass på et forskningsskip som skulle nordover fra Trondheim den sommeren. Balke dro til Trondheim, delvis ridende, delvis gående, men da han kom frem, var skipet dratt og han måtte vente tre uker før han fikk bli med et annet skip. Likevel kom han seg hele veien til Nordkapp denne sommeren, og reisen la grunnlaget for en motivkrets Balke vendte tilbake til resten av livet.

Hos kong Ludvig Filip

Femten år senere, finner vi Balke ved den franske «borgerkongen» Ludvig Filips hoff, for å tilby ham 32 bilder fra nord. Den aldrende kongen hadde selv besøkt Nordkapp i 1795 og var naturlig nok svært interessert. Han ba om at han selv skulle være med i bildene og beskrev sitt følge i detalj. Når Balke malte ham inn, siterte han samtidig Caspar David Friedrich, med den hattkledde betrakteren (sannsynligvis kongen) plassert inn i bildet. Som i mange av Friedrichs bilder, har han ryggen vendt mot oss, som en forlengelse av vårt blikk. Balke møtte Friedrich da han studerte hos J.C. Dahl i Dresden i 1835 og man ser inspirasjonen fra ham i mange av Balkes bilder.

Bestillingen fra kong Ludvig Filip ble aldri ferdigstilt, ettersom kongen måtte dra i eksil til England under revolusjonen i 1848. Bare to bilder endte opp i Louvre, det ene fra Trondheim og det andre fra Nordkapp. Da Balke dro til London i 1849, og ble inspirert av William Turners kunst, var han også i kontakt med kongen for å spørre om han kunne kjøpe de resterende bildene. Kongen avslo høflig.

Flere versjoner

Balke malte Nordkapp en rekke ganger, og flere av versjonene har nesten samme utsnitt og innhold. Under er noen av dem. Bare ett er malt før han traff kong Ludvig Filip.

Sol eller måne?

Lyset i de fleste Nordkappbildene er så mystisk at man kan lure på om det er månen eller solen som er skildret. I omtalen av Nordkappbildene veksler da også kunsthistorikerne mellom tolkningen av lyset.

Hva er «det sublime»?

Det sublime betegner en opphøyd opplevelse, som er hinsides beregning og fatteevne, enten det er fysisk, moralsk, intellektuelt, åndelig eller kunstnerisk. Begrepet har vært brukt på forskjellige måter i flere perioder, men treffer den gryende romantiske tidsånden i de siste tiårene av 1700-tallet. Filosofer som Burke, Kant, og Hegel skriver lange essays om det sublime. Edmund Burke er den første som setter begrepet i et estetisk system, i Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful (1757). Her går han gjennom de forskjellige typer sanseinntrykk som fører til følelsen av det sublime, med utgangspunkt i overveldende forbauselse og skrekk:

The passion caused by the great and sublime in nature, when those causes operate most powerfully, is astonishment: and astonishment is that state of the soul in which all its motions are suspended, with some degree of horror. In this case the mind is so entirely filled with its object, that it cannot entertain any other, nor by consequence reason on that object which employs it. Hence arises the great power of the sublime, that, far from being produced by them, it anticipates our reasonings, and hurries us on by an irresistible force.

Edmund Burke, A Philosophical Enquiry into the Origin of our Ideas of the Sublime and Beautiful: With an Introductory Discourse Concerning Taste; and Several Other Additions, Part II, Section I

Whatever is fitted in any sort to excite the ideas of pain and danger, that is to say, whatever is in any sort terrible, or is conversant about terrible objects, or operates in a manner analogous to terror, is a source of the sublime; that is, it is productive of the strongest emotion which the mind is capable of feeling.

Part I, Section VII

I Die Welt als Wille und Vorstellung (1818) viderefører Arthur Schopenhauer Burkes skille mellom «det skjønne» og «det opphøyde» (Tysk: Das Erhabene) men legger vekt på viljens evne til å styre følelsene. Det ligger altså i det opphøyde en underliggende fare, eller angst, noe som er utenfor vår komfortsone. Som en konsekvens av dette, er det en opplevelse som ikke kommer naturlig til oss, men som vi, som de fryktfulle vesener vi er, aktivt må tilkjempe oss ved viljens makt. Det er denne overskridelsen som gjør at Schopenhauer anser opplevelsen høyere enn «det skjønne», som han mener er mer direkte tilgjengelig. Han trekker også veksler på Kants betraktninger fra Beobachtungen über das Gefühl des Schönen und Erhabenen (1764), men uten å tillegge kjønn og nasjonaliteter større eller mindre evne til å oppleve det sublime (Kant mente bl.a. at hverken kvinner eller nederlendere var i stand til å oppleve dette…).

Nature convulsed by a storm; the sky darkened by black threatening thunder-clouds; stupendous, naked, overhanging cliffs, completely shutting out the view; rushing, foaming torrents; absolute desert; the wail of the wind sweeping through the clefts of the rocks. Our dependence, our strife with hostile nature, our will broken in the conflict, now appears visibly before our eyes. Yet, so long as the personal pressure does not gain the upper hand, but we continue in æsthetic contemplation, the pure subject of knowing gazes unshaken and unconcerned through that strife of nature, through that picture of the broken will, and quietly comprehends the Ideas even of those objects which are threatening and terrible to the will. In this contrast lies the sense of the sublime.

Arthur Schopenhauer, World as Will & Idea, red. David Berman, overs. Jill Berman, Abridged edition (London: Everyman Paperbacks, 1995). Bok III, §39.

Hos Schopenhauer er det altså evnen til stille kontemplasjon i møtet med vår indre frykt som setter oss istand til å oppleve det sublime.

Vi ser i disse essayene spiren til moderne utsagn som «kunst skal overraske» eller «kunst skal provosere», ettersom kunstneren gjennom forbauselse og skrekk gir betrakteren tilgang til det sublime. Å tøye strikken for tilskuernes komfortsone er altså en dypt romantisk øvelse, med røtter i en konservativ tenker og politiker (Burke) og en filosof med inspirasjon fra østlig filosofi (Schopenhauer).

I romantikken er det sublime oftest knyttet til opplevelsen av den uregjerlige, ville naturen, som ennå ikke er kultivert av mennesket. De romantiske kunstnerne som skildret disse følelsene, la vekt på det storslåtte, overveldende og mystiske, gjerne skildret med det lille mennesket som betrakter eller maktesløs deltager. Storm på havet, utilgjengelige klippevegger, isøde og voldsomme naturfenomener, eller endeløse og tidløse landskaper, var typiske motiver.

Kilder

Griegsamlingen

Burke, Edmund. A Philosophical Enquiry into the Origin of our Ideas of the Sublime and Beautiful: With an Introductory Discourse Concerning Taste; and Several Other Additions. Cambridge Library Collection – Philosophy. Cambridge: Cambridge University Press, 2014.

Kant, Immanuel. Immanuel Kant: Beobachtungen über das Gefühl des Schönen und Erhabenen. Musaicum Books, 2019.

Ljøgodt, Knut. Peder Balke: Sublime North. Works from the Gundersen Collection. 1st edition. Milano: Skira Editore, 2020.

Ljøgodt, Knut, Marit Ingeborg Lange, Christopher Riopelle. Peder Balke : visjon og revolusjon ; Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø, 14. juni – 12. oktober 2014 ; The National Gallery, London, November 2014 – April 2015. Tromsø: Nordnorsk Kunstmuseum, 2014.

Schopenhauer, Arthur. World as Will & Idea. Redigert av David Berman. Oversatt av Jill Berman. Abridged edition. London: Everyman Paperbacks, 1995.

Nasjonalmuseet

Nordnorsk kunstmuseum

Louvre

Gundersensamlingen

Nasjonalmuseet i Sverige