Anders Askevold (1834 – 1900)
Anders Askevold var landskapsmaler, utdannet i Düsseldorf som elev av blant annet Hans Gude. Og hele livet igjennom holdt han fast på den malemåten han hadde lært der. For i Düsseldorf var man ikke opptatt av de store utsyn, slik vi finner dem hos I. C. Dahl. Man foretrakk snarere lavlandet – små lysninger i skogen eller lune viker ved stranden. Høyfjell kan der være i bildene deres, men de er som oftest langt borte bak lette tåkeskyer. Og i forgrunnen er det alltid et eller annet interessant motiv som skal vekke betrakternes oppmerksomhet – noen mennesker, en merkelig sten eller, som hos Askevold, en gruppe kyr. Askevold kom fra Sunnfjord og hadde i barndommen vært gjetergutt. Så han kjente godt husdyrenes utseende og vaner og likte å male dem.
Han ble hjulpet av rike mesener, bl.a. av stiftamtmann W. F. K. Christie, til Bergen, hvor han fikk sin første undervisning. Senere bar det til Kristiania og Tegneskolen. Det var der han fikk dokumentert sin begavelse, men han måtte reise til Nordmøre å male portretter for å kunne finansiere sin reise til Düsseldorf i 1855.
I 1866 bosatte Askevold seg i Bergen, men oppholdt seg i lengre perioder både i Paris og Düsseldorf. Men selv om han så mye annen kunst, ble han hele sitt liv en trofast düsseldorfer. Stilen er lineær-taktil, og motivene får vi et godt inntrykk av ved å studere Griegsamlingens Kyr ved elven (1862). Her ser vi en gruppe kyr som er kommet ned til en elv for å drikke. De er ikke alene – de blir passet på av noen gjetere. I bakgrunnen står skogen tett, men på høyre side ser vi opp mot et høyt fjell. Himmelen er meget lys, og fjellet til høyre er bare en tanke mer blått enn himmelen. Dette er et typisk Askevold-bilde fra hans beste periode.
Fjordutsikt (1890) er ikke mindre düsseldorfsk. Her ser vi over et blikkstille vann inn mot to høye fjell med et lite V-formet skar imellom. Det slipper en langstrakt trekantet lysstripe mot oss på vannet, en refleks av den lysfylte himmel med helt hvite skyer som vi ser over fjellene. Og det danner akkurat det oppmerksomhetsfelt som trekker betrakternes øyne til seg. Like til høyre for dette oppdager vi en liten båt med noen mennesker i. Bak den er det en høstlig, gulig mark med en lite gård. Her råder stillhet og ro – en liten fjordidyll. Begge disse bildene hører til Askevolds beste. Han var som I. C. Dahl en klimapoet, ikke minst kjent for sin regnfriske grønnfarge.
Askevold ble nok ofte fristet til å kopiere sine mest populære motiver, og disse kopiene ble unektelig preget av rutine og manglende friskhet. Men det gjelder ikke originalene og de mange skissene. Og det er de vi må vurdere ham ut fra.
