Arne Ekeland (1908 – 1994)
Arne Ekeland hører til én av 1900-tallets mest betydlige norske kunstnere. Han var utdannet på Statens kunstakademi under Axel Revold, og hadde hele livet gjennom sans for den geometrisk-baserte komposisjon som han lærte der. Det var nok én av grunnene til at han ble opptatt av italiensk renessansekunst, særlig Sandro Botticellis bilder. Han tok også til seg det fargesyn Revold sto for – fargetreklanger med rot i norsk folkekunst, og supplerte det med blant annet impulser fra Botticelli. Men samtidig var han – i motsetning til Matisse-elevene – åpen for de nye retninger fra Tyskland og Frankrike som også ble kjent i Norge – den tyske ekspresjonisme og den franske surrealisme. Men det var karakteristisk for Ekeland at han aldri lot seg oppsluke av hverken disse eller andre retninger. Han så på dem snarere som ulike uttrykksmuligheter som han kunne anvende for å få frem sitt budskap.
For Ekeland hadde et budskap, et politisk budskap, for han var hele livet medlem av Norges Kommunistiske Parti. Men bortsett fra noen få år på 1950-tallet, var han lite opptatt av den sosialrealisme som var den eneste tillatte kunstretning i Sovjetsamveldet. Ofte malte han store figurbilder i et formspråk som var en blanding av elementer fra ekspresjonismen, surrealismen og italiensk ungrenessanse, og med bruk av uttrykksfulle, men selvlagede symboler for den omveltning eller revolusjon av den borgerlig-kapitalistiske samfunnsorden som han ønsket. Det ville, mente han, føre til at kirke, krig og kapital måtte vike for en lekende innstilling, preget av skjønnhet og menneskevennlighet, som barnet står som symbol på i Ekelands arbeider. Selv om dette nok var ett av Ekelands hovedmotiver, omfatter hans produksjon langt mer enn revolusjonsbilder. Han kan på den ene siden skildre konkrete situasjoner fra arbeidslivet, men i en ekspressiv stil, og på den andre siden forholdet mellom mennesket og naturen i et mer surrealistisk formspråk, ofte med seksuelle undertoner. I maleriet Naken badende kvinne og arbeidere (1936) sitter den nakne kvinnen i forgrunnen til venstre, mens arbeidere på den andre siden av elven dels arbeider og dels ser på kvinnen. Bildet er mangetydig, selv om Ekeland selv la vekt på den rasjonelle mannen, lysmennesket, som blir villedet av kvinnen, mørkemennesket, som vil drive ham bort fra arbeidet. Men dette er kun én mulighet, og avgjort ikke den mest interessante.
Karakteristisk for Ekeland er det imidlertid å operere med tematiske motsetningspar – lys og mørke, idyll og katastrofe. Samtidig ofret han sjelden skjønnheten, for den er et symbol på den utopi han så trofast arbeid mot.
