Bernt Tunold (1877 – 1946)
Bernt Tunold var en vestlandsmaler som så på seg selv som en folkelivsgransker som ville forsøke å bevare den gamle bygdekulturen – om ikke in natura, så i alle fall på lerretene sine. Men når vi i dag ser på hans kunstnerskap som helhet er dette aspektet mindre fremtredende enn hans evne til å fange inn det vestnorske klimaet i ulike årstider. Han hadde ingen særlig formell utdannelse, men han lærte av de malerne han ble kjent med i Bergen og de bildene han så utstilt. Astor Hansen, Nikolai Astrup og Frida og Olav Rusti ga ham alle på forskjellige måter viktige impulser. Han var aldri utenlands, men reiste årlig rundt på Vestlandet, særlig til Nordfjord hvor han kom fra. Griegsamlingens Fra Sigerfjord (u. dat.) er hentet fra Nordfjord, og er ett av hans mange saftig grønne bilder. På den flate skogbevokste sletten i forgrunnen er det de ulike grønnnyansene som dominerer, effektfullt satt opp mot en nesten skjult rød stue og noen trestammer som også er lett rødlig. Bak skogen ser vi den blå fjorden, som speiler den nesten hvite himmelen, og bakgrunnen avsluttes av de grønnblå fjellene med enkelte sneflekker. Bildet kan nok ved første øyekast minne om Astrups, men det er bygget opp på en annen måte, og Tunold var mer av en klimapoet enn sin mer kjente samtidige.
Selv om landskapet står sterkt i Tunolds ouvre, har han også laget en del interiører, som Interiør (1922). Mange av dem er hentet fra hans eget hjem, som var preget av de mange gjenstandene og teppene han hadde samlet seg fra landsbygden. Men Griegsamlingens Interiør hører ikke til dem. Her ser vi et rundt bord i forgrunnen og to figurer som sitter på hver side av bordet litt lenger inne i bildet. Den eldre damen til venstre er plassert like foran et stort veggspeil som viser oss den siden av stuen som bildet ikke fanger inn. Gjennom vinduet ser vi ut i den vestnorske natur, så bildet er også et slags landskap.
I Gårdstun i Hyen (1931) er han igjen i Nordfjord, men en tidlig vårdag med et nesten hvitt lys. På marken i forgrunnen er gresset ikke kommet så langt, og på mange steder ser vi de varme gulbrune tonene i sanden. Fjellene er relativt nærmt og oppviser de samme fargene, men her med den gulbrune som den dominerende. Og midt mellom dem en liten vestlandsk gård i hvitt og rødt. Bildet er meget fint komponert og oppviser den sans for fargen som preger så mange av Tunolds malerier.
Litt annerledes er Fra Laupsa, Nordheimsund (1922). Han har valgt et høyt synspunkt, like ved siden av noen trær og busker som fyller store deler av høyre side, og derfra ser vi ned mot en fjordarm som slynger seg til venstre med gårder og jorder innover i dybden. Fargene er lett grålige som for å antyde en overskyet dag med fuktighet i luften.
Tunolds stjerne har steget jevnt og trutt i de siste årene, og han har nå fått den plass han fortjener som én av våre fremste klimapoeter.
Fra Laupsa, Nordheimsund, 1922
From Laupsa, Nordheimsund, 1922
