Bruno Liljefors (1860 – 1939)
Bruno Liljefors var en av Sveriges mest kjente og elskede malere, fordi han hadde spesialisert seg i en sjanger som alltid har vært populær, nemlig dyremaleriet. Han malte ikke først og fremst husdyr, selv om han også anvendte dem og selv hadde et meget nært forhold til katten, men snarere villdyr ute i de omgivelser der de hører hjemme. Slik var det ikke bare dyrene i seg selv, men like mye miljøet de ferdes i, som opptok Liljefors. Og de mange dramatiske situasjoner som kan oppstå mellom dyr i villmarken. Som pasjonert jeger – og med stor interesse også for zoologi – ervervet han seg etter hvert en omfattende kunnskap om det dyreliv han malte.
Liljefors hadde en omfattende utdannelse bak seg og hadde lært at motivet kun utgjorde ett element – malemåten var langt viktigere, fordi det kun var den som kunne gjøre et motiv, et hvilket som helst motiv, til kunst. Hans utgangspunkt var realismen, men Liljefors var også i Paris og der ble han kjent med impresjonismen med dens vekt på lyset og refleksene fra omgivelsene. Og det ble en viktig faktor i hans billedverden. Men det ble også den myke, organiske linjen, som han fant både i japanske trykk og i Jugendstilen. I jugendstilen var også mønsteret viktig, jf. Gustav Klimt, og det ble det også for Liljefors. Når solen står lavt på himmelen og spiller over vannoverflaten, kan det ligne på leopardskinn. Det var da heller ikke tilfeldig at han var opptatt av dyrenes mange kamuflasjefarger. Storfugl (1908) viser en tiur og to røyer i en lysning i skogen. Den ene er plassert i forgrunnen i midten, mens den andre står et stykke unna, inne i bildet til høyre. Deres karakteristiske blålige fjærprakt står klart frem fra den gule marken, skjønt en annen tiur kan sees helt i bakgrunnen, et stykke til høyre. Den har tatt farge av omgivelsene og virker som om den kun ser på den annens dans.
I Flyttfugler (1930) ser vi en rekke fugler som vader frem fra høyre i en lang rekke – de går i det grunne vannet og deres speilbilde kan sees som svarte flekker i forgrunnen. Solen står øyensynlig lavt i dette fuktig gule landskapet og skaper en art leopardskinn-effekt på vannoverflaten. Den oppstår ved at den lyse, gulige himmelen, som er nesten hvit langs horisonten, speiler seg i det lett krusende vannet. Dette er et karakteristisk Liljefors-maleri som viser at han var mer enn bare dyremaler.
I Elg på mosse (1939) er vi igjen i en skoglysning – trærne står tett til venstre og mer glissent til høyre. Og i midten er det et høyt tre med få grener og en høy bladkronet topp. Noen andre slike høye trær skimter vi både til venstre og til høyre. Litt til venstre for midten kommer en svær elg ut av skogen. Vi ser den nesten helt frontalt – bare litt av venstre side kommer til syne. Plassert i slike naturlige omgivelser virker den ikke faretruende stor, fordi trærne er så mye høyere. Likevel behersker den scenen, fordi det tross alt dreier seg om skogens konge. Men også her er den i sitt rette miljø og blir en del av de omgivelser som den lever og må leve i.
