Edvard Munch (1863 – 1944)
Edvard Munch hadde en kort tid gått på Tegneskolen, men ut over det var han selvlært. Det sier mye om hans uvanlige talent at han allerede 21 år gammel kunne male et mesterverk som Morgen (1884), som på den ene siden er i tradisjonen fra Christian Krohgs realisme
(avskjæring av motivet, tilfeldige diagonaler, osv.), men på den andre siden har endret denne ved å legge vekt på det monumentale ved blant annet å la oss se hele figuren, omgitt av horisontaler og vertikaler. Munch går videre i Syk pike (1885-86), også et vanlig realistisk motiv, ved åskifte fokus fra den ytre elendighet til den stemning som råder i sykerommet, og det nesten utelukkende ved hjelp av malemåten. I begynnelsen av 1890-årene endret Munch igjen blikkretning. Nå er det – med utgangspunkt i egne erfaringer – at han vil male det moderne sjeleliv, slik det ytrer seg i en fremmedgjørelse overfor naturen (Skrik, 1893), kulturen (Aften på Karl Johan, 1892), kjærligheten (Melankoli, 1892 og Sjalusi 1895) og døden (Døden i sykeværelset, 1995). Det var disse bildene som alle kretser rundt avgjørende eksistensielle problemer han ville samle i Livsfrisen. Men det er ikke bare de pregnante motivene, men også hans karakteristiske malemåte – de emosjonelle fargene og de mykt omsluttende og bølgende konturene – som har løftet ham inn i verdenskunsten. I 1908 fikk han et nervesammenbrudd – etter behandlingen i København endret han både kurs og innstilling. Han ble vitalist og dette mer optimistisk-orienterte maleriet kulminerer i Aula-dekorasjonene.
Det var i 1894 at Munch begynte å eksperimentere med grafiske medier – først med etsning og litografi, og noen år senere også med tresnitt. Og det er særlig i det siste mediet at han ble en viktig fornyer. Gammel manns bønn (u. dat.) er et tresnitt som vel viser hans fromme far, fattiglegen, i bønn. Den svarte skyggen på veggen bak skal kan hende antyde den synd og skyld han har å bære på og ønsker tilgivelse for. Badende pike (u. dat.) viser en frontalt plassert naken kvinne som står i vannet med Åsgårdsstrands bølgende kystlinje bak seg. Mens Hengivelse (1921) tar opp et tema han tidligere hadde behandlet i Madonna (1894), en liggende halvakt, plassert diagonalt, og i en orgastisk tilstand. Alle disse bildene har motiver som er i nær slekt med dem han var opptatt av i årene 1890 til 1908, mens Epletreet (u. dat.) slutter seg til en rekke landskapsmotiver som han arbeidet med etter første verdenskrig. Men uansett motiv aner vi i dem alle mesterens klo.
