Eilif Peterssen (1859 – 1929)

Eilif Peterssen var i 1870- og 80-årene én av våre fremste malere med en uvanlig åpnhet for alt som skjedde rundt seg. Han var utdannet i København, Karlsruhe og München, men var også i Paris og Italia og suget til seg nye impulser. Planen var å utdanne seg til historiemaler i en tid hvor det var viktig å manifestere den norske historiske tradisjonen. Og han har da også malt bilder som Christian 2 underskriver Torben Oxes dødsdom (1876) som hører til de viktigste i denne sjangeren. Det er naturligvis preget av en koloritt som ligner mer på de gamle mestrene, særlig de venetianske, enn på samtidens maleri. Men rundt 1880 oppgir han historiemaleriet til fordel for friluftsmaleriet, ­inspirert av blant annet P. S. Krøyer. Grieg­samlingens Fiskerhytte på Capri (1880) er et tidlig vitnesbyrd om det. Han har plassert seg inne i en mørk fiskerhytte og ser ut gjennom døren, hvor vi i døråpningen skimter den stående datteren og hennes sittende gamle far mot det sterke lyset fra en nesten hvit himmel over et blått middelhav. Denne kontrasten kommer glimrende frem, og viser at Peterssen hadde tilegnet seg den franske realistiske malemåten.

Samme år malte han også Sommerdag (1880), et bilde som er karakteristisk for 1880-tallets realisme. Her er ingen mørk forgrunn som hos düsseldorferne, for Peterssen har tilsynelatende ikke komponert bildet, men skåret det til. Og dermed blir gresset og den sandige lille skråningen helt fremme i bildet nærværende og frisk. Landskapet bølger nedover like innenfor – vi ser bare hodene og ­overkroppene til to bønder i overgangen til ­mellomgrunnen. Og bak dem er det et hus i grålige toner, ja, det er vel tale om et lite tun. I bakgrunnen ser vi et blålig høyfjell under en lyseblå himmel. Her er mye frisk og klar luft, men lyset er sterkest i forgrunnen, fordi fjellene i bakgrunnen kaster skygge. Mens disse to bildene tilhører den realistiske retningen, har det tredje, Vaskekone ved elven (1888), fått en litt annen tone. Riktignok er det ikke et sommernattsbilde, selv om dagen heller. Det vi først og fremst ser i bildet er naturligvis vaskekonen i forgrunnen som vokser ut av skyggefeltet til venstre. Men også treet til høyre hvor bare stammen er synlig, bortsett fra en bladrik gren som kommer til syne øverst i midten. Og så speilbildet av dem i elven i forgrunnen. Bortsett fra de detaljene som er avgjørende for å identifisere motivet, har han stort sett samlet seg om de store felt: den lysebrune elvebredden, den blå elven og grønnnyansene i bakgrunnen. Men det er likevel ikke et entydig nyromantisk bilde, snarere et overgangsbilde, selv om det er malt to år etter at han selv var med å innlede den nye perioden i 1886 på Fleskum i Bærum.

Det var i de to periodene da realismen og nyromantikken hadde hegemoniet at Eilif Peterssen var i fremste rekke. Da nye signaler kom inn etter århundreskiftet, ble det vanskeligere for Peterssen å holde følge. Og han var ikke alene om det. I disse årene er det i portrettsjangeren han gjør sine beste ting – han har malt bortimot 200 av dem. I Portrett av Joachim Grieg (1908) får vi en karakterstudie av en rank og velkledd forretningsmann – særlig øynene og munnen viser at han har fanget inn et øyeblikk da denne personlighetens muntre sider kommer til syne. Bakgrunnens dype rødlig-fiolette tone står godt til ansiktet og skjorten og vestens lysende hvithet.