Erik Werenskiold (1855 – 1938)

Erik Werenskiold hørte til 1880-talls generasjonen i norsk kunst, og utviklet seg hurtig til en meget innflytelsesrik kunstner og kunstpolitiker. Han sto blant annet bak Statens Høstutstilling, en kunstnerjuryert utstilling som ble det nåløye alle måtte igjennom for å bli akseptert som kunstnere i Norge. Og han var også én av initiativtagerne til at kunstnerne skulle ha flertall i innkjøpskomitéen til Nasjonalgalleriet. Likevel er han mest kjent som illustratør til våre folkeeventyr og til Snorres kongesagaer. Det var i arbeidet med eventyrene fra slutten av 1870-årene at han for alvor ble opptatt av det vi kan kalle det nasjonale prosjekt. Han tok slik opp arven fra I. C. Dahl, men med den franske realisme som grunnlag. Han hevdet i artikkelen Stop lidt igjen! (Aftenposten 8.11.1886) at de nye franske kunstretningene, realismen og impresjonismen, med logisk nødvendighet «maa føre til en national Kunst.» Grunnen til det var at begge disse ­retningene dyrket friluftmaleriet og det krevde at man skulle fange inn alle de trekk i landskapet som var spesifikke for det, og i tillegg skulle man, som Courbet fremhevet, særlig male det man kjente godt – og aller helst fra barnsben av.

Sommerne i 1883 til 85 bodde Werenskiold på Gvarv i Telemark hos konens onkel, sorenskriver Ole Thomesen. Og der malte han Telejentene ved skigarden (1883) og En bondebegravelse (1885), men også Griegsamlingens Aften på Lindheim (1884). De tre pikene i telemarksdrakter sitter på et jorde ved soren­skriver­gården på Lindheim og prater. Til høyre er en liten del av en høy skigard tatt med, mens vi fra skigården og i en diagonal innover mot venstre ser skogkanten i bakgrunnen, ganske parallelt med to av jentenes hoder. Fjellene som avslutter bildet mot den lyse aftenhimmelen har i denne avstand og i dette lyset mistet alle sine detaljer og står frem som en samlet helhet hvor den bølgende konturen blir fremtredende. Landskap og figurer glir fint sammen og understreker det stedsegne – disse jentene tilhører dette landskapet, ja, er en del av det.

Vågen i Bergen fra Klosteret (1905) har en helt annen koloritt – mer regnværstynget grå. Det er malt fra Klosteret – mellom to store trær som innrammer bildet på hver side, ser vi ned mot de rødlige takene på Nordnes og skimter også så vidt Vågen og uklart bebyggelsen på en andre siden. Werenskiold har i sin senimpresjonistiske stil til og med fått trærnes grønne blader til å suge regnværet til seg slik at de fremstår like tunge og svarte som himmelen vel er. Slik er det ikke i Georginer (1924), for det lille utsnittet av blomster er malt i friske farger i grønt, hvitt og rødt og med langt mer finslige strøk slik at hver stilk, hvert blad og hver blomst kan sees for seg. Dette er et pust fra den realisme han satte så høyt, og med de friske fargene han ikke satte mindre pris på.

«Aften på Lindem», 1884
«Evening at Lindem»