Gro Thorsen (1966 – )
Gro Thorsen er en bergenskunstner som er utdannet i Bergen og i London. Hun har hatt en rekke separatutstillinger i Norge og i England og har deltatt på enda flere gruppeutstillinger både her til lands og i utlandet. Uten tittel (1999) er et maleri som har alle de kvaliteter vi forbinder med Thorsens kunstnerskap. Vi ser mange mennesker bevege seg i ulike retninger på et eller annet sted som kan minne om en stor plass i en by. Men der er ingen bygninger eller andre holdepunkter som kan hjelpe oss til å stedfeste plassen. Men måten de går på og klærne de har på seg gjør det lite sannsynlig at de skulle befinne seg på et jorde eller en stor eng. Det er heller ikke antydet om det er vinter eller sommer. For selv om underlaget er hvitt og derfor kan tolkes som sne, virker det som om vi ser figurene gjennom en lett tåke som blir tykkere og tyngre innover i bildet. Det kan forklare at arkitekturen er borte og at bakken ser ut som om den er dekket av sne. Alle menneskene haster av sted – ingen har stoppet opp for å samtale eller tenke seg om. Det ville vært naturlig om man spaserte i en eng eller på et jorde, men ikke på travle byplasser.
Når vi ser flere av disse bildene samlet på én utstilling, får de en annen karakter. Da får vi inntrykk av at det dreier seg om stillbilder fra en eller annen film om mennesker i storbyen. Og det kan virke som om de samme menneskene går igjen fra bilde til bilde. Det at bildene skal arbeide sammen er en egenskap hun har rendyrket i en annen type bilder. De siste er større og er sammensatt av en rekke små bilder, alle malt med olje på aliminiumsplater. Men disse bildene gir oss bare fragmenter av én eller annen historie. Et smilende fjes, en bag, en sko, en isolert arm osv. Og akkurat det aktiviserer oss og får oss til å stille en rekke spørsmål: Er de alle hentet fra det samme store bildet? Det kan være, men i så fall er mange småbilder gått tapt. Skal det være en allegori om vår tilværelse i det fremmedgjorte? En antydning om at det store meningsgivende mytebilde er knust og at vi bare står igjen med tilfeldige brokker av det?
Slik sett dreier Gro Thorsens bilder seg om eksistensielle problemer, men uten at hun har oppgitt de estetiske dimensjonene. Det er tvertimot disse som i første omgang gjør oss interessert i bildene og får oss til å reflektere over dem.
«Uten tittel», 1999 «Untitled»
