Hans Fredrik Gude (1825 – 1903)

Hans Fredrik Gude var den fremste nasjonalromantiske maler etter I. C. Dahl, men som düsseldorfer hadde han et annet syn på natur og landskap. Mens Dahl stort sett hadde valgt de høye utsiktspunktene, gikk düsseldorferne ned fra fjelltoppene og inn i skogen eller ut mot sjøen eller fjordarmen og fant seg små lysninger, godt skjermet av knauser, treklynger eller åsrygger. Man kan nok skimte de ville fjell av og til, men betryggende langt borte, og ofte innhyllet i skyer og tåke. Dybde får dette landskapet av soner med lys og skygge som modellerer frem noen detaljer, og innhyller andre i hel- og halvskygger. En treklynge, knudrede kampestener, hus, dyr eller krøtter gir liv til bilderommet og erstatter en fortelling. Bjørnefamilie på Krokskogen (1853) har alle disse egenskapene. For her ser vi en bjørnefamilie som koser seg på en liten slette i den tette urskogen, godt opplyst av varmende solstråler. Steinsfjorden ser vi kun i det fjerne.

Mange av de samme trekkene går igjen i Elvestryk, Wales (1863), men her er det noen kuer som danner fokuspunktet. Det var på denne turen til England (1862–64) at Gude for første gang så malerier av John Constable og de andre engelske friluftsmalerner, som malte direkte etter naturen. Han lot seg ikke imponere av det. Tvertimot skrev han at:

de maatte passe paa blot at male paa det, når alle omstendigheder af Veir og Belysning var de samme; de forstod ikke af de concrete Virkninger at drage noget almindeligt Resultat, men copierede, hva de saa idag, uden at spørge hvorfor.

Det var det «almindelige Resultat» – og med det mente Gude at maleriet skulle være en frukt av en rekke forskjellige iakttagelser, notert ned i ulike skisser, og ikke av det tilfeldige utsnitt som lå foran maleren der og da. Det er her klassisismen lurte, for den hevdet at kunsten alltid overgår naturen, fordi den er en sammenfatning av det som i naturen aldri kan være annet enn antydninger og tendenser. De første opplevelsene av et landskap, raskt risset ned i oljeskissene, måtte derfor, slik düsseldorferne så det, bearbeides og utdypes ved hjelp av både fornuften (som kontrollerer komposisjonen) og følelsene (som får stemningen inn i bildet) til de mer tilfeldige opplevelsene nedfeller seg som en erfaring hos kunstneren. Det var slik maleriet ble til en «Erindringens Kunst».

Senere utover på 1960-årene ble Gudes motivkrets mer knyttet til kysten. Bruken av lys og skygge, skyer og solgjennombrudd er karakteristisk for mange av Gudes malerier, og ikke minst lysreflekser i vann. Men han kunne også skildre seilskuter og småbåter i lett eller frisk bris, og faktisk også i storm med dystre uværshimler i gråbrune toner, som i Frisk bris ved den norske kyst (1895), som formidler kystbefolkningens barske virkelighet. Mest kjent ble Gude likevel for Brudeferden i Hardanger (1848), som han malte sammen med Adolph Tidemand.

I sin sjanger var Gude en mester som fikk stor betydning for neste generasjon av norske malere. Men hans stjerne dalte raskt da 1880-tallsgenerasjonen hadde etablert seg i Norge og fikk hånd om det norske kunstliv. Det var faktisk først rundt 1970 at Gude og düsseldorferne igjen ble stuerene.