Harald Sohlberg (1869 – 1935)
Harald Sohlberg er først og fremst kjent som opphavsmannen til Vinternatt i Rondane, som han også selv betraktet som sin programerklæring.
Han uttalte om det at: «Jeg har søgt, med sandhedstrangen som vaapen at gaa naturen paa livet […] hvad der falder mig svært, er at udføre alt hvad jeg ser. […] Det har aldrig faldt mig ind at se naturen som maleri. […] Jeg har følt det mystiske og ubegriblige ved den og jeg har uvilkaarlig søgt at lære kjende den og forstaa.» I den siste og endelige versjonen fra 1914, som nå befinner seg i Nasjonalmuseet, er alt organisk liv fjernet, for det har den kalde vinternatten sørget for. Et kors er plassert på den høyeste topp, og den nesten blåsvarte himmelen er full av stjerner. Fjellet ligger lysende hvitt i det intense månelyset. Her hviler virkelig Caspar David Friedrichs ånd over landskapet.
Sohlberg er også kjent for sine mange rørosbilder som Natt fra Røros kirkegård (1902) hvor kirken ligger vakkert, men ensomt, omgitt av en kirkegård der alt er lagt øde på grunn av svovelutslippene fra smeltehytten. Men han har også fra traktene rundt Røros malt det ikke mindre kjente En blomstereng nordpå (1904), som i sin merkelige kombinasjon av detaljrealisme og mystikk er så karakteristisk for Sohlbergs malemåte.
Sohlberg holdt stedig fast på det uttrykk han hadde kommet frem til, selv om tidene endret seg og nye -ismer var kommet inn på arenaen. Riktignok varierer motivene, fordi han dels malte i hovedstaden og dels fra vestsiden av Oslofjorden, men ikke tiden på døgnet. Han valgte nesten alltid kvelds- eller sommernattsbelysning. Utsikt over Oslofjorden (1926) er et karakteristisk eksempel på hvordan han på denne tiden bygget opp bildene sine. Han har plassert et stort tre i forgrunnen til venstre med en lavere busk litt lenger inne til høyre. Det er øyensynlig tidlig vår eller sen høst, for trærne er nakne. Solen er ennå ikke gått ned, men vi ser den ikke, bare de sterke refleksene i Leangbukten. Selv om han skriver om sommeren ved Leangbukten i 1926 at: «Vi har hatt det deilig der ute. Kanskje én av de deiligste sommere vi sammensvorne har hatt», er det ikke samme kraft i et bilde som dette, som i dem han malte i årene like før og etter århundreskiftet. De har nok et drømmende lyrisk drag, men det er som om drømmen har bleknet noe og blitt manér.
