Harriet Backer (1845 – 1932)
Startet i en viss gammelmodig lineær-taktil stil som var så utbredt blant våre fremste kunstnere i 1870-årene. Men i Paris (1878–88) ble hun, som de øvrige norske malerne, oppmerksom på lysets betydning. Ikke slik det kom til uttrykk hos impresjonister som Claude Monet og Auguste Renoir – de var nok for radikale for nordmennene – men slik dette fenomenet i avdempet form ble tatt opp av andre franske kunstnere, som Jules Bastien-Lepage o.a.
Sommeren 1886 var hun sammen med Erik Werenskiold, Eilif Pettersen, Kitty Kielland og flere andre på gården Fleskum i Bærum, hvor nyromantikken ble introdusert. Mens naturalistene var opptatt av dagen og dens gjøremål, ble den mer stemningsfulle skumringen dyrket av nyromantikerne. Det fikk noen avgjørende konsekvenser. For i skumringen blir dagens fargeprakt avløst av større fargeflater, der linjene trer klarere frem, for eksempel i fjellenes konturer. Og maleriene var også preget av en egen fargetone – blåtonen, en tone som legger seg over alle dagens forskjellige farger og stemmer dem mot hverandre. På den måten ble fargen mer enhetlig enn i perioden før.
Slik begynte man i nyromantikken å arbeide med større enhetlige fargeflater, nesten musikalsk stemt sammen i en bestemt fargetone, og med en aksentuert linjerytme og færre detaljer. Det gjorde uttrykket både mer fortettet og konsentrert. Selv om Backer først og fremst spesialiserte seg på stemningsfulle interiører, malte hun også en del landskaper, som Landskap med Løten kirke (1917). Det er riktignok ikke et sommernattsbilde, men malt en vakker ettermiddag, men likevel har hun samlet åsen i bakgrunnen, det store treet og markene i store enheter. Og hele bildet er stemt i en frodig og frisk grønnfarge, virkningsfullt satt opp mot en rød gårdsbygning helt til høyre og kirketaket til venstre. Og formidlet av små flekker av gule nyanser slik at hun oppnår den treklang som var så viktig for disse musikalske kunstnere.
Kanskje mer karakteristisk for Backers maleri er Interiør. Grihamar gård (1919), en malerisk bondestue, hvor hun med sitt skarpe blikk har sporet lysets gang i rommet og dets virkning på lokalfargene. Vi ser mot stuens hjørne med et stort vindu på høyre side og en seng på venstre side. Veggene er gule, også her effektfullt satt opp mot komplementærfargen blå i jakken til venstre, fotlisten og noen klær på stolryggen til høyre. Som den tredje fargeklangen er rødt introdusert i blant annet sengen, forsterket med noen grønne reflekser her og der. Slik fremstår hun her som den uforlignelige kolorist hun primært var.
