Henrik Lund (1879 – 1935)
Henrik Lund er vel best kjent som portrettmaler i en nyimpresjonistisk stil. Han tilhørte da også kretsen rundt Ludvig Karsten, Arne Kavli og Bernhard Folkestad, som stilte seg i opposisjon til nyromantikken og det nasjonale maleri, og hyllet Christian Krohg og Edvard Munch som sine forbilder. Lund hadde ingen langvarig utdannelse bak seg – bare en kort tid på Harriet Backers malerskole. Men Lund kompenserte dette med en meget velutviklet observasjonsevne både når det gjaldt den ytre virkelighet (modeller og landskap) og andres malemåter. Fra 1904 til 09 bodde og arbeidet han i København og fikk der mange viktige impulser, ikke minst fra sin nære venn Karl Madsen, som tilhørte Skagenmalerne, men også virket som kunsthistoriker og kunne gi ham en oversikt over tidens retninger. I 1905 reiste han til Paris og ble meget fascinert av Manets malerier, og særlig hans portretter. Det avspeiles i Lunds egne bilder ved at fargen lysner, penselføringen blir bredere og at også palettkniven tas i bruk. Det er på denne tiden han maler sitt første store mesterverk, Hans Jæger ved havegrinden (1906).
Også Griegsamlingens Kvinne på seng (1908) tilhører Lunds første fase, da han la større vekt på en klar komposisjon og klart definerte former. Den unge kvinnen sitter på en seng som bare halvveis er tatt med – den fyller høyre halvdel av bildet og står diagonalt slik at vi ser mindre av nedre sengegjerde enn av det øvre. Dette er en komposisjonsmåte som Christian Krohg dyrket, men i motsetning til Krohg ser vi hele kvinnen som er i ferd med å ta på seg strømpene. Og det får oss til å tenke på Edvard Munchs Morgen, hvor den unge hushjelpen sitter på samme måte. Men hos Munch er lyset fra vinduet over nattbordet så sterkt at vi ikke ser nattbordet så klart som her. For i dette bildet er det ikke noe vindu, og alle fargene er klart definerte. Lund har også anvendt langt flere farger enn Munch. Vi ser pikens hode mot et grønt klede, som står ypperlig mot det røde nede på sengen foran henne.
Like etter dette bildet legger han om stilen i mer impresjonistisk retning – strøkene blir nå mer markerte, bakgrunnen diffus og formene langt løsere. Det var særlig som portrettmaler han erobret seg en plass i norsk kunstliv, både av kjente figurer i Norge og i utlandet. Men han malte også landskaper, og plasserte ofte modellene ute i naturen og la da vekt på at natur og mennesker skulle gli sammen til en helhet ved hjelp av markerte små strøk som får alle deler til å gå opp i farge, lys og atmosfære.
