Johan Christian Dahl (1788 – 1857)
Han var utdannet dekorasjonsmaler i Bergen, men kom i 1811 til akademiet i København. I. C. Dahl var den første akademiutdannede maler av betydning, derfor regnes han som grunnleggeren av den norske malerkunsten. Men han var mer enn det. Han var en praktisk patriot som var med å etablere Nasjonalgalleriet (1836), Kunstforeningene i Kristiania (1836) og Bergen (1838) og Fortidsminnesmerkeforeningen (1844). Og han kjempet også for å bevare de truede stavkirkene og for å restaurere Nidarosdomen og Håkonshallen i Bergen.
Han var utdannet dekorasjonsmaler i Bergen, men kom i 1811 til akademiet i København. Der begynte han blant annet å kopiere 1600-tallets nederlandske landskapsmalere som Jacob van Ruysdael, Allart van Everdingen, Meindert Hobbema og Jan Both, og på den måten lærte han seg både å fremstille fjellandskap, fosser, bjerketrær og ikke minst himmelen i all slags vær. Da han behersket dette begynte han å male danske landskap, og norske fantasilandskap. Fjellandskap (1824) er i en viss forstand et eksempel på det, selv om han har hentet det fra Kullen i Sør-Sverige. Likevel skal det antyde noe norsk. Forgrunnen ligger i skyggen, men den kuperte mellomgrunnen er mer belyst og over fjellene i bakgrunnen veksler det mellom tunge uværskyer og så lette at solen har sluppet igjennom. Det er et skjema han stort sett kommer til å anvende også i sine senere bilder fra Norge. Også En Gribb (1825) er et sjeldent eksempel på Dahls arbeid med naturens mange elementer, både planter, trær og her altså fugler.
Det var først i 1826 at Dahl, som fra 1818 var bosatt i Dresden, reiste gjennom sentrale deler av Øst- og Vestlandet og fikk se den nasjon han ville formidle. Dahl, som i Danmark hadde deltatt i den nasjonalromantiske kretsen rundt dikteren Adam Oehlensläger, var blitt kjent med den tyske kulturfilosofen Johann Gottfried Herders oppfatninger. Og Herder pekte på tre sentrale faktorer som virket inn på et folks karakter: landskapsforholdene, klimaet og den historiske tradisjon. Og det ble retningsgivende for Dahls norske malerier, som Kaupanger med Vang kirke (1848). Her gir han i den mørke forgrunnen en nøyaktig beskrivelse av selve landskapet med den brusende elven og det lett uryddige plantelivet. I mellomgrunnen ser vi Vang stavkirke, et uttrykk for norsk byggeskikk som kaster lys over den historiske tradisjonen. Og i bakgrunnen aner vi på himmelen til venstre det stadig skiftende klima med veksling mellom regn og sol. Tilsammen skulle dette ikke bare vise frem det typisk norske landskap, men også den norske (nasjonal)karakter. Det gjør også Feigumsfossen i Lusterfjorden (1840) med plantelivet i forgrunnen, huset i den lett belyste mellomgrunnen med foss og elv og det antydede klimaet på den relativt lyse, men lettskyede himmelen i bakgrunnen. Sammen gir disse fire bildene et godt bilde av I. C. Dahls utvikling som maler.
