Johannes Flintoe (1787 – 1870)
Det som opptok Flintoe var de sublime landskapene med storslåtte utsikter, styrtende fosser og imponerende isbreer. Han var opplært i en klassisistisk tradisjon, men forsøkte å tilpasse den til de krav prospektet krevde av nøyaktighet og troskap mot virkeligheten. Selv om han aldri når opp til I. C. Dahls nivå – det er noe visst tørt og pirket over utsynene hans – var det han som introduserte Dahl for de storslåtte norske landskapene, for Flintoe la opp reiseruten for Dahl på første norgesreise i 1826.
Fra Fortundalen 1822 i Sogn – et motiv som også Dahl senere malte – er på mange måter et prospekt. Han foretar en nøyaktig redegjørelse for den lett kuperte dalbunnen i forgrunnen, med elv, bro og stavkirke (som senere ble flyttet til Bergen og gjenoppsto som Fantoft stavkirke). På klassisk manér ligger forgrunnen i skygge, mens mellom- og bakgrunn er badet i lys slik at fjellene nesten blir borte. Dette var i en viss forstand i overensstemmelse med prospekttradisjonen, for den krevde at alle viktige elementer skulle komme klart frem. Derfor foretrakk man klart vær fremfor mørke skyer og regn. Skjønt Flintoe har i dette bildet gjort kontrasten mellom forgrunn og bakgrunn sterkere enn det var vanlig innenfor prospekttradisjonen, og han har også erhvervet seg et sikrere blikk for lys og atmosfære. Men noen klimapoet i Dahls forstand ble Flintoe likevel aldri. Men det skal ikke skygge for den innsats Flintoe faktisk gjorde for norsk kunst og norsk landskapsmaleri. Det summeres så fint opp i Fugleværelset (1841–43) på Slottet i Oslo. Det ble hans hovedverk hvor hans store begeistring og følelse for den norske natur kommer aller klarest til uttrykk.
- «Fra Fortundalen», 1822. «From the Fortundalen valley»
