Knud Baade (1808 – 1879)

Han ble også kjent med Caspar David Friedrich, som bodde i samme hus som Dahl. Begge to influerte Baade. Men i motsetning til Dahl ble Baade aldri noen nasjonalromantisk maler, selv om han ofte anvendte norsk natur i bildene sine. Fordi faren var sorenskriver i Sogn, oppholdt Baade seg mye der, og kjente den ville fjell­naturen. Men han var oppvokset i Rogaland, og hadde reist langs norskekysten helt opp til Bodø. Og overalt hadde han tegnet skisser som han benyttet i arbeidene sine. Likevel stedfestet han sjelden maleriene, slik Dahl gjorde. For han tok seg friheter og kombinerte skisser fra ulike steder for å oppnå de riktige effektene. Det var en grunn til det, og det var at han var blitt grepet av det han selv kalte «det mysteriøse og poe­tiske element» i bildene til Friedrich. Det gjorde at han spesialiserte seg på måneskinnsbilder, selv om han også malte en del andre landskaper fra bl.a. Bayern. For fra 1845 til han døde i 1879, bodde han i München. Der gjorde maleriene hans lykke og ble bl.a. innkjøpt av kong Ludwig I.

Måneskinn (1867) er karakteristisk for Baades kunstnerskap. Vi ser en klippeøy i det fjerne med et seilskip til høyre, drivende, mørke skyer hvor månelyset plutselig bryter igjennom og speiler seg i den blanke sjøen like foran den svarte klippeøyen. Det skaper en særegen ­mystisk stemning av stillhet og ro. Det eneste som mangler her er en klosterruin eller en ­gammel middelalderkirke.

Bildet utgjør det ene ytterpunktet i hans måneskinnsbilder. Det andre er preget av store kontraster. For i dem opererer han med en stille måne omgitt av virvlende skyer kombinert med et frådende og stormende hav med knuste og ødelagte skip. I denne kategorien er det altså ­naturens overveldende krefter som eksponeres for å gi betrakterne en sublim opplevelse. Og da er kontrasten mellom en stille måne og et stormende hav en viktig effekt. Men i Måneskinn er ikke dét tilfelle.

Baade fikk et stort navn i München, så stort at kong Ludwig fikk laget en portrettbyste av ham i Neue Pinakothek i München. Også i Norge ble han kjent og satt pris på. Nasjonal­galleriet har en stor samling av bildene hans. Og selv om han ikke hører med blant våre ­fremste malere, har han ennå en sikker plass i norsk kunsthistorie.