Lars Jorde (1865 – 1939)
Lars Jorde hadde en lang karriere som maler. Han begynte som en nyromantisk stemningsmaler, men etter at han hadde vært elev av Kristian Zahrtmann i København og også reist rundt i Italia, la han i 1897 om stilen. Konturene ble nå skarpere, motivet mer utpenslet og kontrastene mer markerte. Men da han kom til Paris i år 1900 og så de franske impresjonistene på verdensutstillingen, ble han så betatt av de lyse og vibrerende fargeflatene at han hevdet at han fikk et nytt lys inn i øynene. Han begynte nå å male i en senimpresjonistisk stil, og de motivene han tok for seg var interiører, bymotiver og vinterbilder. Han gikk inn i sin siste fase rundt 1914 – en mer kantet stil med forenklede former som kan ha en viss likhet med enkelte Cezannebilder, men også med en viss utvannet kubisme.
Men til tross for Jordes maleriske utvikling, som kan betraktes som en stadig justering av kursen i lys av det som skjedde i kunstlivet rundt ham, er det den første fasen, den nyromantiske, som vi primært forbinder med Jordes navn. Og kanskje aller mest det han gjorde i årene fra 1894 og frem til 1897. For akkurat sommeren 1894 oppholdt Jorde seg i Vågå i Gudbrandsdalen sammen med Halvdan Egedius, Thorvald Erichsen og Kristen Holbø. De malte om dagen og diskuterte om kveldene. Som nyromantiske malere arbeidet de med større enhetlige fargeflater, nesten musikalsk samstemte i en bestemt fargetone, og med en aksentuert, men myk linjeføring, utviskede detaljer og stofflige penselstrøk. Det gjorde uttrykket både mer fortettet og konsentrert.
I samtiden tolket man den skumrings- og nattestemning disse maleriene formidlet som mystisk og drømmende, en stemning som kunne gripe og stemme betrakterne på en like suggererende måte som musikken. Det gjalt ikke minst Lars Jordes bilder. Han stemte bildene, slik Fra Vågåsommeren (1894) viser, i lilla, rosa og gyldne toner. Og maktet ytterst presist å fange stemningen inn i pregnante uttrykk som førte til hans gjennombrudd som maler. Han klarte vel aldri senere å nå opp til dette nivået, for Jordes talent passet som hånd i hanske til det nyromantiske uttrykk. Da denne stilen mistet sitt fotfeste, måtte Jorde søke andre stier, som vel ikke passet hans temperament like godt.
