Lars Osa (1860 – 1958)

Lars Osa var utdannet både ved kunstakademiet i København og på den friere malerskole som Krøyer og Tuxen hadde etablert i opposisjon til den akademiske undervisning. Der var det det sosialt-engasjerte realistiske maleri som sto på agendaen. Osa kom derfor tilbake til Norge i 1886 som realist. Hans kanskje mest kjente bilde i denne sjangeren er Faderen (1888), et bilde som viser en urban far som ikke vil ta ­ansvar for det barn han har fått med en fattig kvinne. Osa har ikke bare fremhevet de sosiale forskjellene, men også vist hvordan den såkalte dannelse i dette tilfellet skjulte en forferdende mangel på empati og innlevelse.

Men like viktig som dette bildet er Grieg­samlingens Den vordende spelemann (1887), fordi han her var på hjemlig grunn. I likhet med sin mer berømte sønn, Sigbjørn Bernhoft Osa, var han også spillemann og var blitt opplært til det gjennom naturmetoden. Som gutten på bildet, satt også han på  farens fang og lærte å spille etter øret – ikke etter noter. Selve plasseringen er i dette tilfelle avgjørende, fordi han griper til en gammel formel fra kirkekunsten (Jesusbarnet på Marias fang, og Maria på moren Annas fang) for å fremheve suksesjonen. Men Osa kunne ikke ha blitt maler på denne måten – i høyden folkekunstner – for forut­setningen for å kunne male skikkelig, var en akademisk undervisning på mange år. Slik skal nok dette vise forskjellen – ikke på sosiale klasser – men på bygdens naturmetode og byens tunge kulturtilegnelse. Slik sett er nok dette et hovedverk i Osas kunstnerskap.

Osa kom på kant med de ledende kunstnerne på denne tiden – Christian Krohg, Frits Thaulow, Erik Werenskiold og Gerhard Munthe – og meldte seg i vrede ut av kunstlivet i ­Kristiania. Han slo seg først ned i Kristiansand og malte en rekke bilder fra Setesdal i en nasjonaltorientert nyromantikk, som ideologisk sett sto Weren­skiold og hans krets nær. Senere reiste han til Voss og levde og malte der. Dette førte til at han hurtig ble glemt i hovedstaden, med den følge at hans bilder falt utenfor den ­offisielle kunst­historien.