Nils Bergslien (1853 – 1928)

Nils Bergslien var nevø av Knud Bergslien, og fikk også sin første utdannelse på hans malerskole i Kristi­ania i 1871–72.
Senere reiste han sammen med onkelen på en studiereise til Tyskland og Øster­rike i 1873. Men utdannelsen var ikke slutt med det – i årene fra 1876 til 1879 studerte han ved Akademie der Bildenden Künste i München. Så Nils Bergslien hadde en solid utdannelse. Tidlig bestemte han seg for å følge i ­onkelens fotspor som folkelivsskildrer. Men Nils Bergslien var ingen alvorsmann – han hadde snarere et våkent øye for de humoristiske og komiske sider ved menneskelivet, og det utnyttet han da også i sine malerier. Det var nok derfor han ikke bare laget eventyrbilder, men også spesialiserte seg på nissebilder. De ble til hans ulykke meget populære, og det gikk fort rutine i disse bildene. De mer formelle og maleriske aspekter ved maleriet var han mindre opptatt av – det var de mange komiske situasjoner som utfordret ham. Slik sett kunne han like gjerne ha vært tegner, men det var nå maleriet han hadde slått inn på. Et godt eksempel på Nils Bergsliens kunstner­skap er Den fyrste fangsten (1927). Her ser vi en stolt og fornøyet liten gutt, som står skrevende midt på gulvet i bondestuen og viser frem sin fangst. Han er kledd i rød ­nisselue, blå jakke og brune knebukser og holder en bue i venstre hånd og en fugl i høyre. I døren bak titter en mindre bror inn, mens mor i nasjonaldrakt og søster i rød kjole står på venstre side. De virker ikke helt overbeviste. Mens beste­faren sitter – også han til venstre foran en seng – og har et lurt glimt i øynene. Han er kledd i rød nisselue, rød vest og røde knebukser. Det er avgjort en fornøyelig scene, hentet rett ut fra folkelivet – som gode historier ofte er. Og de må tas som det, for Nils Bergslien var først og fremst en dyktig forteller som ville ha frem sine litterære poenger så klart og poengtert som mulig. Og derfor brydde han seg ikke særlig mye om de maleriske virkemidlene. Hverken kompo­sisjon eller fargeholdning kan sies å være påfallende raffinerte. Men ser vi bort fra dette og vurderer ham primært på hans egne premisser, som forteller, er han dyktig nok. Men grunnen til at han sjelden innlemmes i norske kunsthistoriske fremstillinger er akkurat dette at han ofret det maleriske for det litterære og det komiske. Fra 1881 bosatte han seg i Eidfjord hvor man nå har opprettet et lite museum for hans bilder, blant dekorasjonene hans i spisesalen i Hotel Vøringsfoss i Eidfjord.