Nils Krantz (1886 – 1954)

Nils Krantz var først og fremst bergensmaler. Ikke bare fordi han bodde i byen, men fordi han malte den utrettelig fra de forskjelligste perspektiver. Og i en karakteristisk halvkubistisk stil som var geometrisk basert, kombinert med en viss tilbakeholdende bruk av fargen. Begge deler hadde han lært av Andre Lhôte i Paris, som han studerte hos i 1920–21. I de første årene etter dette oppholdet la han seg så tett opp til mesteren, at man har trodd at noen av Krants franske motiver var malt av Lhôte selv. Men han startet ikke sin karriere på denne måten. Han var først elev av den danske maleren Asor Hansen i Bergen, og deretter hos P. S. Krøyer og Lauritz Tuxen i København i 1905-06. På denne tiden malte han først stemnings­fulle landskaper i en nyromantisk stil, influert av både Nikolai Astrup og Bernt Tunold. Det er fra denne tiden Selvportrett (1905) stammer. Det viser en maler i et romantisk, nesten forklaret lys – bare ansiktet og skjorte­kragen er fremhevet. Dressjakken er svart, mens den mer maleriske bakgrunnen er fortonet i forskjellige mørke sjatteringer slik at det alvorstyngede ansiktet får all vår oppmerksomhet.

Etter oppholdet i Danmark frigjøres hans kolo­ristiske evner i en rekke fargeglade bilder fra Bergen – særlig fra Torvet, fra Klostret og fra Møhlenpris. Dette endrer seg etter studieoppholdet hos Lhôte. Både Fra Paris (1920) og Kvinneakt (1920) er malt da han var i Paris, og viser i hvor høy grad han har klart å tilegne seg Lhôtes oppfatninger. For Lhôte var opptatt av kunstens evige lover, som tok utgangspunkt i formatet, og avledet alle proporsjoner av det. Det kommer nokså elegant til uttrykk i Kvinneakten, for den har fått en meget klar og konsis komposisjon hvor ingenting er overlatt til tilfeldighetene. I tillegg har bildet fått en lett kubisering, men uten at noen deler av bildet blir vanskelig å ­oppfatte, slik som Picassos og Braques bilder i den syntetiske kubismen fra rundt 1912. Men fargene er nesten blitt helt borte, for han har lagt et grått lag over de få fargene han har tatt med. Det gir bildet en helhetlig karakter, men det er fjernt fra de bergensmaleriene Krantz tidligere malte. I Fra Paris ser vi de samme trekkene, selv om han der har tatt med noen flere farger – rødt, grønt, brunt og blått. Men også her lar han gråfarger formidle mellom fargene slik at bildet får en viss blass karakter. Men det er konsekvent gjort, og det var hva man skulle være på 1920-tallet. Krantz» problem var at han fortsatte med dette helt til han la penselen ned i 1954, selv om fargene kom mer tilbake i de senere bildene. Fra vårt synspunkt i det 21. århundre spiller det imidler­tid liten rolle, men for Krantz» samtid ble det, særlig i Oslo, sett på som et tegn på at han ikke fulgte med i tiden og derfor ble mer og mer retardert. Det har lenge skygget for en kunstner som gjorde en stor innsats for Bergen og dens kunstliv i mellom­krigstiden.