Oda Krohg (1860 – 1935)

Oda Kroghs kunstner­karriere var karakteristisk for de fleste kvinnelige kunstnere på 1800-tallet. Hun fikk ingen formell kunstutdannelse, fordi kvinner ennå ikke slapp inn på akademiene. Men fordi hun ble kjent med kunstnere som Erik Werenskiold og Christian Krohg, fikk hun fra 1883 privatundervisning av dem. Og da hun i 1885 ble samboer og i 1888 gift med Christian Krohg, kom hun inn i det myte­omspundne bohemmiljøet rundt Hans Jæger. Og der mottok hun også mange impulser.

Men det pastellmaleriet hun debuterte med på Høstutstillingen i 1886, Ved Christianiafjorden (Japansk lykt) – er et av de første nyromantiske stemningsmaleriene i norsk kunst, en retning som mildt sagt sto fjernt fra bohemkretsen. Når vi studerer de bildene hun laget frem mot 1890, kveldsstemninger som Sommeraften, Ved engen (Kinesisk lykt) og Crescendo, ser vi at hun i alle disse bildene gjør bruk av dristige avskjæringer, som hun nok hadde lært av Krohg. Men samtidig at hun kombinerte dette med en dekorativ forenkling og en fargebruk som ofte domineres av én farge, ofte en blåtone, fordi det dreier seg om sommer­natts­stemninger. For i alle disse bildene er det den lyriske stemning som dominerer, en kan hende flyktig stemning, fordi den snart er forbi, men likevel full av assosiasjoner. Det er avgjort ikke Christian Krohgs realisme som har inspi­rert henne, men snarere den franske sym­bo­lismen, ikke minst Pierre Puvis de Chavannes som arbeidet i flaten i en dekorativ stil, ofte i kveldslys, og opererte med symbolske kvinne­figurer. Men også av James Whistler som ope­rerte med musikalske landskap i en eller to fargetoner, som han ga musikalske titler som Nocturne eller Komposi­sjon i grått og blått. Whistler var også opptatt av det konsentrerte uttrykk, bruk av få farger og en enhetlig form. Det at hun søkte helt andre forbilder enn dem bohemkretsen sto for, viser både hennes selvstendighet og originalitet.

De modellene hun anvendte, var ofte familie­medlemmer. Det hørte nemlig til de kvinnelige malernes skjebne at det var vanskelig å få tak i modeller, derfor anvendte de gjerne mennesker fra deres nærmeste krets. Når vi ser Oda Krohgs malerier av ektemannen, barna, flere av hennes ni søsken og hennes selv i selvportretter får vi et ganske annet inntrykk av henne enn det som ble formidlet gjennom forfattere som Hans Jæger, Gunnar Heiberg og Sigbjørn Obstfelder.  Nå malte hun også impresjonistiske øyeblikksbilder i disse årene hvor helt andre kvaliteter kommer til uttrykk, ikke minst en nesten uvøren penselbruk, som i En abonnent på Aftenposten (1887). Og hun forsøkte seg også med noen realistiske bilder.

Etter ca. 1900 utviklet Oda Krohg seg til en av våre fremste portrettmalere, men hun laget også en del mer uformelle og morsomme bilder av barn, som Griegsamlingens En pike med katt (1908). Her ser vi den samme uvørne penselskrift, men også sterke kontraster som mellom pikens lyse hår og den svartgrå katten som hun holder over hodet sitt. Modellen er hennes niese, Ingrid Thaulow. Det er viktig at en så sterk kunstner, som alt for lenge har levet i skyggen av sin mann og den bohemkrets han omga seg med, nå kommer ut og får vist sin kunstnerisk styrke og selvstendighet.