Ole Jørgen Ness (1961 – )
Ole Jørgen Ness er en multikunstner som har arbeidet på flere områder, både med tegning, maleri og video, og med skulptur og installasjoner. Han opererer da også i flere ulike uttrykksformer, og ble tidlig kjent for sin både morsomme og velplasserte kannonade mot den modernistiske troen på kunstner-jeget. Ole Jørgen Ness spaltet seg bokstavelig talt opp i en rekke kunstnerskap med hvert sitt navn, hvert sitt utviklingsforløp og hver sin stil. Innenfor hver av disse kunstnerskapene var alt på plass etter modernistisk oppskrift – problemet var kun at de alle gikk tilbake til samme «person». Han hadde stilt opp syv TV-skjermer i en rundkrets foran en rekke stoler. På alle disse skjermene så vi det samme ansiktet, men de hadde alle ulike kunstnernavn – som for eksempel formal-estetikeren Georg Jørgens, post-Nerdrum-eleven, konseptkunstneren Gustav Greigel, osv. Poenget var at alle disse «kunstnerne» var engasjert i en heftig diskusjon om seriøse problemer i dagens kunstliv, og den handlet nettopp om kunstnersubjektet, identiteten og mulighetene for å være autentisk, men tok også opp deres forskjellige kunstneriske praksiser og forholdet mellom dem. Alle disse syv «identitetene» visste hvordan de skulle uttrykke seg med begreper som er velkjente fra dagens kunstkritikersjargong. Det nye ved denne installasjonen var faktisk bare at den var signert av en eneste kunstner – Ole Jørgen Ness selv. Et annet hovedverk er den monumentale tegningen Skisse for et århundre, første gang utstilt på Kyss Frosken -utstillingen i Nasjonalmuseet i 2005.
Ness har et imponerende kjennskap til gammel kunst og går ofte i dialog med den. For én av hans spesialiteter er virtuost å blande høy- og lavkunst, men også abstrakte og figurative motiver. Transhistory 4 (2006) er et eksempel på dette, for det kan betraktes som et tradisjonelt landskap som er gått opp i flammer, og dermed er blitt transformert fra et relativt konvensjonelt, figurativt landskap på venstre side, til et abstrakt maleri på høyre side. Eller mer presist: vi er faktisk vitne til en transhistorisk forvandling av kunsten fra det figurative til det abstrakte. Og det i ett og samme bilde, idet begge går opp i flammer. For de båsene kunsthistorikerne skaper er like labile som de kunstneridentiteter de også konstruerer. De holder ikke særlig lenge i en verden som er i stadig forvandling.
