Ørnulf Opdahl (1944 – )
Ørnulf Opdahl har som de fleste kunstnere som har holdt på noen år, vært gjennom flere faser. Han arbeidet først i et abstrahert formspråk med røtter i Pariser-skolen med forbilder som Weidemann, Sitter og Rumohr. Men han gikk relativt hurtig over i figurasjonen og på 1970-tallet ble bildene drømmende og symbolske i en tilnærmet surrealistisk stil. Men etter en tid ble havet et hovedtema, ofte med mennesker til stede som vitner, som i Caspar David Friedrichs romantiske naturvisjoner. Men i motsetning til Friedrich hadde han ofte små hentydninger til fremmede kulturer.
Det var først på 1990-tallet at vestlandsnaturen, eller mer presist det landskap som omgir ham på Sunnmøre, ble gjort til det sentrale motivet. Det var da de steile fjell og de trange daler i tradisjonen fra I. C. Dahl og Peder Balke gjorde seg gjeldende. Men hans malemåte er likevel fjern fra forbildene. Opdahl anvender seilduk som prepareres med hvit latex og flere lag med olje, linolje, egg, vann og terpentin. I flere tilfeller murer han også – i tradisjonen fra Antoni Tapies – opp overflaten med sement og sand slik at det oppstår relieffer som han så kan behandle med oljelasurer, tjære og kull.
Resultatet av denne tidkrevende prosessen blir bilder som på den ene siden ofte heller mot det abstrakte. Overflaten har en svært variert tekstur som er interessant i seg selv, men samtidig er det nesten alltid ett eller annet som refererer til naturen. I Lys over fjellet (1998) er bildet delt i to vertikale deler. På venstre side har vi en rekke variasjoner over temaet gråvalører, satt opp mot uregelmessige flater av hvitt og svart på høyre side. Mens det hvite er noenlunde klart formet, virker det som om det svarte siger innover mot venstre halvdel – som en mørk natt som sakte hyller inn et landskap. Og ser vi det slik, vil den hvite romben øverst kunne betraktes som den snedekte toppen av et spisst sunnmørsk fjell. Og tittelen bekrefter en slik synsmåte, selv om den ikke er den eneste mulige. Men har vi først låst oss fast i en slik figurativ lesemåte, er det vanskelig å se bildet som en abstraksjon, selv om det faktisk også er det. For litt av poenget med Opdahls bilder er at de skal betraktes som begge deler. En variert overflate med en rik tekstur som også kan oppfattes som et stykke natur. For det er ingen motsetning mellom figurasjon og abstraksjon for dagens malere.
