Peder Balke (1804 – 1887)

Peder Balke er vanskelig å plassere i norsk 1800-talls kunst, fordi han skapte seg sin egen lille bås.
Han var ingen nasjo­nal­romantiker som læreren I. C. Dahl og düsseldorferne, og hans maleteknikk var hans egen oppfinnelse. Men noen bygde­kunstner var Balke langt fra. Han hadde til tross for sin fattigslige oppvekst en solid utdannelse fra kunstakademiet i Stockholm, og var senere i to omganger elev av I. C. Dahl i Dresden. Han var dessuten en reisende mann, både i utlandet og ikke minst i eget land. Balke var på Vestlandet i 1830, og to år etter gikk turen til Finnmark. På begge reisene tok han mange skisser som han senere anvendte til store malerier. Det som i særlig grad opptok ham med både den vestlandske og den nordnorske fjellnaturen var ikke dens skjønnhet, for skjønnhet hadde med matematiske proporsjoner å gjøre og kom særlig klart til uttrykk i parklandskapet. Og det fant man ikke i Norge. Nei, det var det overveldende inntrykk – det som grep en uten at man selv kunne begripe det, altså det sublime – som opptok ham. Derfor arbeidet han med finnmarksskissene sine i ledige stunder lenge etter at han hadde vært der. Nordkapp 1848 er malt i 1848 på bestilling fra kong Louis Philip som i 1795 hadde reist langs hele norskekysten.

Balke tok utgangspunkt i de skissene han hadde malt i 1832, men endret dem slik at vi kan se kongen og hans følge se opp mot Nordkapp en månelys aften. Bildet er preget av Balkes evne til forenkling av både motiv og farge, og er nok malt mer med kost og svamp enn med pensel. De mørke strøkene er raske og flytende og satt inn over en lysere undermaling. Det er dette som gir bildet dets ekspressive uttrykk – månen speiles i det blanke havet slik at kongen og hans følge kun sees som svarte silhu­etter. Balke var ingen kolorist, men de få fargene han anvendte – valører av umbra, grågrønt, blått og grått, samt noen enkle kontraster av mørke og lyse partier – er tilstrekkelig til å gi den stemning av det sublime han var ute etter. Han ble da også i Dresden kjent med ­Caspar David Friedrichs visjonære malerier, og han har ført videre noen av impulsene fra ham.

Balke var i sine senere år politisk aktiv og foreslo en rekke reformer fra kunstnerstipend (som ble vedtatt i 1842) til et forslag i 1851 om pensjon for invalide, enker og arbeidere, gjen­tatt i 1869 og 1873, men uten å bli  innvilget. Senere bygget han Balkebyen på Frogner, og var nok i siste halvdel av 1800-tallet mer kjent som sosial­reformator enn maler. Da han døde var det poli­tikeren som ble hyllet, ikke maleren. Først i 1914 begynte Balke å bli oppdaget som maler, og så sent som i 1954 ble den første større presentasjon av maleriene hans holdt i Kunstnernes Hus.