Per Krohg (1889 – 1965)
Per Krohg begynte i en mer realistisk stil som elev av sin far Christian Krohg.
Men da han fikk Matisse som lærer, forlot han realismen og lot fargene bli klarere og renere, gjorde bruk av kontraster, og la seg på en tydelig dekorativ flateholdning, mens linjeføringen tenderte mot det ornamentale. Men i Paris oppdaget han også kubismen, og den fikk også nedslag i hans bilder, som i maleriet av hans første kone Lucy. Her er formen tydelig geometrisert og planene brutt opp i fasetter. Han tok også i bruk jordfarger i enkelte bilder, og la hovedvekten på spillet mellom lys og skygge. Også futurismens opptatthet av bevegelse tar han opp i noen bilder, for eksempel i En ulykke.
Krohg bodde helt frem til 1920-tallet i Paris, men i dette tiåret fikk han flere monumentaloppgaver i Norge, som gjorde at han måtte justere formspråket noe. De kubistiske og futuristiske innslagene ble nå nesten helt borte, formen ble strammere og mer monumental og fargene ble færre. Han begynte også som scenograf og det utviklet ham også som maler. Alt dette gjorde at han – i likhet med de øvrige Matisse-elevene – vendte tilbake til mer tradisjonelle, maleriske kvaliteter, som fargenes rent stofflige egenskaper. Samtidig plasserer han figurene i rom som minner om teaterets scenerom. Griegsamlingens Tvillingbrødre (tykke menn) (1926) er et eksempel på det, for det kunne ha vært hentet ut fra et teaterstykke av Helge Krogh – med en kvinne mellom to brødre, mens en tredje mann kikker inn fra siderommet. Det samme kan sies om Le Matin – Morgenstemning i Paris (1930), for selv om det nok er malt i Paris, kunne også det ha vært en scenedekor. Det er denne mellomting mellom den malte og den egentlige virkelighet som teateret utgjør som preger mange av Krohgs bilder i 1920- og 30-årene. I sleden (1931) derimot, gir assosiasjoner til farens fornøyelige fortelling om en sledetur over Mjøsa i vårløsningen. Her er det lyset i et vinterlandskap med lett snevær som spiller hovedrollen.
En helt annen stramhet aner vi i Bryggemotiv med båt og figurer (1956), malt da han var professor på akademiet, og tross sin liberale innstilling en smule oppgitt over den modernistiske tendensen i norsk kunstliv. Da la han mer vekt på et geometrisk-basert maleri etter det de yndet å kalle kunstens evige lover. Lykkelig som han var i disse årene – hans andre ekteskap var ytterst harmonisk – behøvde han ikke lenger drømme om Fredens Have (1957), for han betror oss i sine Memoarer at han opplevde dem her og nå. Også Hest i Grønt Landskap (1959) er en norsk sommerdrøm med skog og hest et eller annet sted på Sørlandskysten. Per Krohg var falt til ro og vi merker et harmonisk samsvar mellom liv og kunst.
