Reidar Aulie (1904 – 1977)
Han var først elev av Christian Krohg og førte videre hans politisk-bevisste maleri, men han fikk etter Krohgs avgang Matisse-eleven Axel Revold som lærer. Og det ga Aulie en sterk formbevissthet av fransk merke – man skulle tenke rektangulært og la formatets proporsjoner bestemme bildets formoppdeling. Samtidig var Matisse-elevene opptatt av et norsk fargesyn, tuftet på folkekunstens treklanger. Dette passet godt med deres nasjonale visjoner, som var parret med et sosial-demokratisk livssyn. Aulie sto nok politisk mer til venstre, men selv i et bilde som Tendens (1931) er han langt fra noen plakatkunstner. For bildet er merkelig ambivalent, og akkurat derfor interessant. Utover på 1930-tallet blir han mer og mer opptatt av enkeltskjebner, ofte plassert i en viss novellistisk ramme. Som i Albert, kelneren som etter dagens triste travelhet har gått og hengt seg over de uryddede bordene.
I Griegsamlingens Midtsommer (u. dat.) ser vi noen mennesker gå i en liten prosesjon ledet av en mann med trekkspill. De lett skjeve og skakke trehusene i bakgrunnen, så typisk for Aulies stil, er malt i brune, hvite, gule og blå farger og antyder et østkantmiljø. Det forsterkes av aktørenes utseende og påkledning. Det er noe fattigslig over denne scenen, noe trist og krampaktig. Man vil så gjerne feire, men makter ikke mer enn en spinkel prosesjon i hatt og frakk til trekkspillmusikk. Forskjellen fra Astrups ville og hedenske St. Hans-feiringer er mildt sagt stor. Og likevel – Aulie har gitt bildet noen fargeklanger som utløser den feststemning som aktørene selv ikke klarer å få til. Slik handler bildet like mye om kunstens (og mer spesifikt fargenes) muligheter enn en midtsommer på østkanten.
I Hage med blomstrende frukttrær (1960) er tilsynelatende både det politiske og det novellistiske borte. I bakgrunnen ser vi en stenmur med et lite tårn til venstre som innrammer en frukthage med to små hus, eller snarere skur, som nærmest ligner dem vi finner i kolonihager. Bak muren til høyre skimter vi et større stenhus – kanskje en ruin av et eller annet gammelt bygg. Det treet vi først får øye på – til venstre foran tårnet – er stort og ruvende, men uten en eneste blomst. De langt mer beskjedne trærne lenger inne i bildet derimot blomstrer på bare grener, slik visse treslag gjør tidlig om våren. Likevel er det noe underlig uavklart over dette bildet, slik det så ofte er i Aulies malerier, og i Johan Borgens noveller. Men fargene og formene gir det likevel liv og bevegelse.
