Karl Erik Harr (1940 – )

Karl Erik Harr var med å starte den såkalt nyromantiske bevegelsen i norsk kunst på slutten av 1960-tallet, eller det man også har kalt en romantisk realisme. Retningen har lite å gjøre med nyromantikken på slutten av 1800-tallet, men var snarere et slags opprør mot den abstrakte og nonfigurative kunsten som hadde hegemoniet på 1960-tallet. Det var den  eliti­st­iske modernismen man ville bort fra og det man ville tilbake til var 1800-tallets mer folkelige, figurative kunst. Nå var ikke Harr og hans medspillere alene om sin kritikk av modernismen på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-årene. Det dreide seg om en bred post-modernistisk bevegelse, men den gikk stort sett i helt andre retninger enn det Harr og nyromantikken hadde som mål. For den kom med happenings og performances, installasjoner, video og konseptkunst. Men på ett punkt var det en overenstemmelse – opptattheten av stedet etter en modernisme som hadde dyrket det stedløse.  Det var særlig tydelig i arkitek­turen, men var også klart tilstede i maleriet.

For Harr ønsket ikke bare en fornyelse av figurasjonen, men at man skulle bruke denne figurasjonen til å fremme stedets betydning. Og for Harr var stedet ensbetydende med det Nord-Norge han selv stammer fra og den kyst- og fisker­befolkning han så sterkt identifiserer seg med. Men det merkelige er at det ikke er dagens fiskere Harr har vært opptatt av, for det finnes knapt en moderne skjark i bildene hans. Derimot er det mange nordlandssjekter og gamle seilbåter hentet fra en fjern fortid. Landskapene er de karakteristisk nordlandske, eller det vi kan kalle Peter Dass kyststripe. Som Trænyken, Røst (1988) som også har dannet bakgrunn for Harrs billedserie om Petter Dass. Han opererer her med en mørk forgrunn, en belyst mellomgrunn med flak av mørke skygger eller skjær og Trænykens karakteristiske topper i det fjerne mot en aftenrosa og aprikosfarget himmel. Og Morgen ved Vågakallen (1982) er en vakker morgenstemning hvor han også opererer med en mørkere forgrunn, en belyst mellomgrunn og en mer atmosfærisk bakgrunn i tradisjonen fra 1800-talls romantiske maleri. I Tøvær i Kjerring­øy (u.dat.) har han derimot gitt bildet en nesten visjonær karakter, for her er fargene nesten blitt borte i et lys som har suget dem alle til seg.

Slik sett er det et maleri med røtter i fortiden Harr står som eksponent for, for både motivene og malemåten er hentet fra 1800-tallet. Altså en form for nostalgi, som vel også finnes i økende grad i dagens samfunn. På den måten er han faktisk også moderne.