Erling Enger (1899 – 1990)
Erling Enger startet sin kunstnerkarriere i 1930-årene som en radikal ekspresjonist. Sammen med malere som Gert Jynge, Sigurd Winge, Olav Strømme og Bjarne Engebret. For Henrik Sørensen, som var den ukronede konge i det norske kunstmiljøet på denne tiden, var det å ofre den fransk-norske formfølelsen for det tyske ekspresjonist-kaoset jevngodt med nasjonalt forræderi. Han kalte dem da også for Nazi’ene. Og det gjorde det vanskelig for disse malerne å selge bildene sine, for Sørensen stengte igjen de fleste dørene for dem.
Enger hadde et ytterlig problem – han var utdannet sivilagronom fra Landbrukshøyskolen på Ås med skogbruk som spesialfelt, men ofret den karriere utdannelsen åpnet for og begynte på akademiet. Det var et vanskelig valg med kone og barn, og han var hele livet usikker på om det var riktig av ham å gjøre det. Og det førte til flere store depresjoner. Likevel fortsatte han å male.
Etter en mer eksperimenterende periode på 1930-tallet, gikk han over til å male det østnorske landskapet han er så kjent for. Riktignok kunne han stundom kombinere det med mer litterære motiver med en viss humoristisk undertone. Koloritten kunne variere – den kunne, som i Griegsamlingens Blå sjø (1943), være klar og lys. For i dette bildet er sjøen virkelig blå, fint kontrastert med litt rødt i den ellers hvite båten som ligger fortøyet i den lille viken i forgrunnen og satt opp mot en varm grønn i skogen i bakgrunnen.
På 1950-tallet blir de litterære motivene færre og han arbeider fortrinnsvis med landskaper og skoginteriører, slik Landskap (1952) viser. Trærne har ennå høstfarger, men sneen er allerede ankommet. Skjønt det kan naturligvis også være et tidlig vårbilde, hvor trærne har fått den første lette fargetone. For i Mot vår (1970) finner vi en lignende kombinasjon av sne mot brunlige trær.
Enger er en fin kolorist som har gått gjennom flere stadier. De klare og friske fargene fra 1940-årene ble senere byttet ut med mørkere valører. Men de har den samme litt rue og tørre karakter som passer så godt til de lett melankolske, østnorske skogene. For i de senere bildene er det langt mellom de humoristiske innslagene.
- «Mot vår», 1970 «Spring Approaches»
