Thorvald Erichsen (1868 – 1939)
Fra 1907 av blir interiøret og landskapet hans foretrukne motiver. Thorvald Erichsen får ofte merkelappen senimpresjonist og kolorist, og begge deler er for såvidt dekkende. Han kom inn i norsk kunst da nyromantikken sto på dagsordenen, men ble selv mer opptatt av symbolismen, særlig slik den ble praktisert i Danmark. Han var da også en tid elev av Kristian Zahrtmann i København, og drømte om store figurkomposisjoner. Han laget en del slike, men oppga prosjektet rundt 1907. Likevel kan Lennart i skogen (1915) sies å være en sen utløper av dette prosjektet, selv om bildet er lite. Det mest påfallende ved dette maleriet er imidlertid hvordan han har integrert figuren i landskapet ved hjelp av en skisseaktig malerisk stil, som kom til å bli hans kjennetegn i årene fremover. Samtidig er bildet et eksempel på de motiver han var opptatt av, nemlig den moderne fritid: opplevelsen av sjø, skog og fjell. Men ikke i harmonisk ro – figuren er plassert svært langt til venstre slik at bildet kommer i lett ubalanse, og med det skaper han en viss uro og disharmoni, så typisk for den moderne individualitet.
Fra 1907 av blir interiøret og landskapet hans foretrukne motiver. Selv om han kan male et hvilket som helst landskap, hvis det bare vekker hans interesse, som Graaveir, Skaane (1916) er et eksempel på, utvikler han et forhold til noen steder som han stadig vender tilbake til. Utsikten fra Breiseth Hotel i Lillehammer er ett av dem. Kirken og Banken, Lillehammer (1933) er et motiv han malte gjennom hele året og på ulike tidspunkt av døgnet, slik Claude Monet hadde gjort. Det samme med Utsikt (1917). Også Holmsbu, hvor vennen Henrik Sørensen holdt til, var for Erichsen ett av de stedene som var fulle av maleriske muligheter. Fra Holmsbu (1933) og Fra Holmsbu (1936) er svært forskjellige både i motivutsnitt og fargeklanger, men altså tatt fra samme distrikt.
Det som karakteriserer både disse bildene, og malerier som Hundedagene (1930), Rødt hus i grønt landskap (1931), Landskap med hus (u. dat.) er at de, selv om motivene er meget forskjellige, alle er skissemessig utført. Fargene er satt direkte inn på lerretet, vått i vått. Og vi aner at selve maleprosessen har vært like avgjørende som det motivet som lå foran ham. For satte han én farge inn ett sted, krevet den sitt maleriske svar et annet sted, og det selv om motivet foran kanskje sa noe annet. Maleriet, prosessen, det estetisksansemessige var viktigere for ham enn imitasjon og reportasje.
«Fra Holmsbu», 1933
