Hans Jørgen Nicolaysen (1830 – 1907)
Hans Jørgen Nicolaysen var sønn av malermester Jonas Nicolaysen i Bergen, og utdannet seg naturlig nok til malermester for å overta sitt fars firma.
Men så ble han kjent med stillebensmaler Frants Bøe, og dette møtet ble avgjørende for ham – nå ville han selv bli kunstmaler. Han visste godt at han ikke bare kunne begynne å male, selv om han tok timer hos Bøe. Han måtte skaffe seg utdannelse og dro derfor til akademiet i København. Men der var det en koleraepidemi, så akademiet var stengt. Etter dette reiste han til Hamburg, men like etter vendte han tilbake til Bergen. Hvorfor vet vi ikke – det var neppe pengeproblemet, fordi han i 1854 hadde fått Statens reisestipend. Men i 1857 kom han til Düsseldorf og kom inn på akademiet og fikk Otto Mengelberg til lærer. Men etter kort tid ble utdannelsen avbrutt og han endte igjen i Bergen. Dette skyldtes antagelig farens død. Han drev ihvertfall firmaet videre, inntil han i 1863, sammen med gravør Jahn Emanuel Meyer, etablerte et fotoatelier i Dræggen i Bergen og ble fotograf.
De maleriene som er bevart etter ham skriver seg, så vidt vi vet, alle fra de årene han utdannet seg som maler, altså fra ca. 1853 til 1857. Etter dette la han antagelig maleriet på hyllen, skjønt han praktiserte fra tid til annen som lærer for unge malere. Nicolaysen er særlig kjent som stillebensmaler. Det var også hans lærer og mentor Frants Bøe, så det var ikke unaturlig. Maleriet i samlingen er et eksempel på det. Vi ser på nært hold øverste del av et bord som er dekket av en vakker, sterkt foldet silkeduk, antagelig lagt over en blå duk som vi så vidt skimter til høyre. På bordet er det plassert en kinesisk porselensvase som er dekorert med flere malte scener i tre horisontale rekker. Den er fyllt med grener eller planter i mørke, brune toner. Til venstre for den står det en kinesisk statuett under en parafinlampe med en stor rødlig skjerm. Og til høyre for vasen er det et fat med appelsiner. Mot den mørke bakgrunnen finner vi helt til venstre en stor plante med blomster, som antagelig står på gulvet bak bordet. Nicolaysens stilleben er bygget opp slik at det rødlig oransje i lampeskjermen finner gjensvar både i noen av blomstene til venstre, i figurene på den kinesiske vasen og i appelsinene i bakgrunnen til høyre, og danner slik et indre sjikt. Diagonalbevegelsen blir betont i forholdet mellom den blå bakgrunnen i den kinesiske vasen og den lille blå trekanten til høyre. Og på den andre siden føres øynene fra bordkanten til venstre, via vasen og inn til appelsinene. Slik skjer det mye i dette bildet.
Det er nok influert av 1600-tallets nederlandske stilleben, hvor man anvendte lignende oppstillinger og ofte benyttet kinesiske gjenstander, slik vi kan finne det i mange av Willem Kalfs (1619– 93) stilleben.
