Arne Mæland (1950 –)
Arne Mæland er selvlært, men arbeider både med akvareller, malerier og særlig skulpturer. Disse skulpturene er, som Griegsamlingens Nabojenta (1992), veristiske, dvs. at de er avstøpninger av virkelige mennesker, men utført i bronse. Slik sett er de klart inspirert av amerikanske popkunstnere som George Segal og Duane Hanson, for begge benyttet en ortopedisk støpeform som et skulpturelt medium allerede på 1960- og 70-tallet. Segal lot sine figurer være akkurat slik de fremsto i gipsformen med en tekstur som bar preg av bandasjen. I begynnelsen var de hvite, men etter hvert malte han dem i lyse, monokrome farger. Dette gir figurene et slags spøkelsesaktig, melankolsk utseende, selv når de er plassert i naturlige omgivelser. Han laget både enkeltfigurer og hele tablåer. Det hendte også at han støpte dem i bronse, men da malte han dem som om de var laget i gips.
Duane Hanson derimot benytter en rekke ulike materialer, som polyester, vinyl, fiberglass, bronse osv., men han bearbeider dem etterpå og gjør dem til forveksling lik virkelige mennesker ved å male dem og kle dem opp i klær kjøpt inn fra brukthandlere. Og så arrangerer han dem teatralt slik at vi i første omgang faktisk tror at det dreier seg om virkelige mennesker. Derfor kalles han ofte for hyperrealist.
Mæland gjør mye av det samme, men med én viktig forskjell. Han utfører dem i bronse. Nabojenta er kledd slik unge piker hadde for vane på 1990-tallet. Vi ser umiddelbart at dette er en hvem som helst, hentet direkte ut fra virkeligheten. Men vi vil aldri forveksle dem med virkeligheten, slik vi gjør med Duane Hansons hyperrealistiske figurer, og heller ikke få den poengterte avstand fra det virkelige som Segal oppnår. For materialet bronse – et materiale som har en lang historie bak seg fra antikken og frem til i dag og akkurat derfor forbindes med kunst med stor K – vil uten videre monumentalisere figurene. Slik oppstår det en spenning mellom selve motivet og de assosiasjoner materialet bærer med seg, som er egnet til å forvirre. Og det kan i mange tilfeller være fruktbart nok, men vi er aldri et øyeblikk i tvil om at det dreier seg om skulpturer, og det uansett hvor vi finner dem og hvor veristisk de er utført. I Griegsamlingen møter vi en vanlig nabojente på sokkel og vi spør oss hvorfor? Av det spørsmålet kan det komme mange interessante svar.
«The Neighbour Girl» «Nabojenta», 1992
