Eilif Amundsen (1930 – 2007)

På sekstitallet var Eilif Amundsen var en av seks nyromantiske unge malere som gikk under betegnelsen «Sekstanten», sammen med bl.a. Johannes Vinjum og Frans Widerberg. Deres figurative bilder ble sett som en kontrast til den abstrakte modernismen som var på moten. Likevel var Amundsen ikke ute etter å konfrontere den gjeldende stil, men heller å søke å gjengi sine egne synsinntrykk i stillferdige valørmalerier. Han var inspirert av bl.a. Giorgio Morandis subtile stilleben, men bringer til sine motiver teksturer og gester, hvor maler-handlingen er tydelig tilstede. Gjennom karrieren
begrenser han fargepaletten til gråtoner, og effekten er at han åpner et nytt, rikt fargerom i grått. I samlingen representeres han gjennom fire arbeider, alle i gråtoner.

Eilif Amundsens kunst er preget av en distinkt lyrisk karakter. Hans repertoar spente fra landskapsmalerier og bybilder til interiører, både med og uten figurasjon, samt portretter, akter og stilleben. Teknikken han benyttet var både behersket og spontan, og ga et impresjonistisk inntrykk. Hans kunst evnet å skape en atmosfære som, selv om den var lavmælt, bar en intens uttrykkskraft. Et kjennetegn ved hans arbeider var den nøye konsentrasjonen rundt lys og atmosfære, samt en bevisst utnyttelse av fargenes lysverdi og deres stofflige potensial. Koloritten i hans verk var ofte nøktern, med en tendens mot asketiske nyanser, dominert av duse valører som gråhvitt og gråblått. Imidlertid kunne man også observere sterkere fargekontraster i enkelte av hans arbeider. Amundsens kunstneriske utvikling var jevn og målrettet. Dette ble særlig evident under hans separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1979, hvor han presenterte en serie figurative malerier preget av en streng forenkling og solid struktur.