Håkon Gullvåg (1959 – )

Håkon Gullvågs malerier kan plasseres i mange båser – nyekspresjonist, nysurrealist osv. I Det andre rommet (2001) har han med tykke gule strøk på  grå bakgrunn malt en rundbuet ramme som en stor svart fugl har slått seg ned på øverst – som om det dreier seg om et fuglebur. Men ser vi hva som befinner seg innenfor rammen, er det ikke fugler, men små mennesker. Små i forhold til fuglen over. Den midterste har et uvanlig stort ansikt og en langt mindre kropp, mens et tynt menneske på høyre side knapt når ham til skuldrene. På den andre siden virker det som om der befinner seg løsrevede menneske­lemmer.

I dette bildet er det mange ting som ikke stemmer med vår vanlige hverdagsvirkelighet, som altså går ut over det vi er vant til å kalle «det virkelige». Og det er hva det sur-reale betyr. Men om det ikke korresponderer med noen ytre virkelighet, har vi alle hatt drømmer hvor merkelige ting skjer og proporsjoner forrykkes, som i dette bildet.

Slike surrealistiske innslag kan vi også se i Figurer i landskap (2004). I dette runde maleriet der himmelen er grålig, ser vi et stort blått fjell med noe som kan antyde en gul slette foran. Til venstre aner vi en merkelig figurasjon som nesten er like høy som fjellet og er ikledd underlige klær: en spiss hatt og en kappe, som en middelaldersk trollmann. Og til høyre for ham, men plassert noe lavere, finner vi to mennesker som ser ut som om de er kommet fra Mars. Et eller annet svever også øverst over fjellet. Igjen får vi følelsen av at et eller annet ikke stemmer.

Det er tydelig at Gullvåg i begge disse bildene gjør bruk av elementer fra surrealismens alogiske verden, uten nødvendigvis å ville uttrykke det ubevisste. Det kan snarere være en kritisk kommentar til den rasjonalisme som ikke tror på annet enn vitenskapens dagklare virkelighet. Det er en ironisk snert i dette, selv om det formspråk Gullvåg gjør bruk av, der ­surreale og ekspresjonistiske elementer går opp i en art symbiose, vanligvis står fremmed for det ironiske.

Scenene kan også minne om teater, fordi opptrinnene synes å foregå på mørke scener der skikkelsene enten virker isolerte og passifiserte eller kan hende befinner seg i dramatiske omstendigheter. Eller de kan bare stå og se i en kikkert, som i Med kikkert (2005) – i slående lyse oransje og røde fargetoner.  Med et sikkert håndlag og en evne til slående uttrykk har Håkon Gullvåg utviklet et flertydig formspråk, der elementer av drøm og erindring blandes med inntrykk fra litteratur, film og billedkunst. Det kan bli stor kunst av det.

• «Det andre rommet II» «The Other Room II»