Kai Fjell (1907 – 1989)

Kai Fjell er ikke helt enkel å plassere i norsk kunst. Han var i enda høyere grad enn Arne Ekeland en maler som ikke ville bøye seg for Matisse-elevenes autoritet. Allerede på kunstakademiet fikk han vite av Axel Revold at han manglet talent, fordi han ikke ville komponere bilder utfra format og klassiske proporsjoner. Da han i 1932 så den store utstillingen av tyske ekspresjonister i Oslo fikk han nytt mot, fordi ekspresjonistene malte utfra seg selv og sine egne opplevelser og følelser, ikke utfra de såkalte «evige lover» for billedkomposisjoner.

Fjell var som bondesønn med i to miljøer i Oslo – ett som holdt til i Bondeheimen med forfattere som Haldis Moren Vesaas og Einar Skjæråsen og var opptatt av de lange nasjonale linjene, og ett rundt Arne Ekeland, Aksel Sandemose o.a. som var interessert i marxisme og psykoanalyse. Og begge disse miljøene fikk betydning for Fjell. Det nasjonale, slik det var nedfelt i norsk folkekunst, ble hele livet en viktig inspirasjonskilde, men det var også psykoanalysen, særlig Sigmund Freud og hans bok om Drømmetydning fra 1899. Mange av de drømmesymbolene Freud regner opp, gjenfinnes i Fjells malerier.

Frem til 1937 var Fjells malerier jevnt over mørke, ofte holdt i jordfarger, og bildene hadde titler som Abort, Fosterfordrivelse, Barnemordersken, Likkjøreren og Barnemord. Men så i 1937 hadde han en separatutstilling i Kunstnernes Hus i Oslo som ble en braksuksess – alle bildene ble solgt. Det førte til at Fjell la om hele sitt kunstnerskap. Alle politiske og kontroversielle motiver ble renset bort og fargene ble jevnt over lysere. To motiver ble nå hyppig anvendt, ofte også kombinert: kvinnen, naken eller påkledd, ofte med et barn, en vase eller blomster i hendene, og kunstneren, vanligvis representert ved spillemannen eller folke­kunstneren. Rundt dem er flaten til tider fylt opp av merkelige gjenstander og ornamenter som nok skal kaste lys over hovedfigurene, men aldri direkte. For i disse bildene har drømmen slått inn, en drøm der proporsjonene er forrykket og tingene opptrer i andre sammen­henger enn dem vi forventer fra vår hverdags­erfaring.

I Førstereisgutten (1957) er det den nakne kvinnen i midten av bildet som trekker oppmerksomheten til seg. Til høyre for henne står det en annen kvinne som bare når den nakne til skuldrene – hun er ung og påkledd med bredbremmet hatt og sid kjole. Til venstre, nesten bak ryggen på den nakne, finner vi førstereisgutten, stram som en tinnsoldat. Havnekvarteret og båten skimtes i bakgrunnen under en blå, blå himmel, en blåfarge som er virkningsfullt satt opp mot den nakne kvinnens gule hud. Resten av bildet er relativt mørkt.

Hva handler bildet om? Er det førstereisguttens valg – horen eller madonnaen – i den første havn? Det kunne vært en mulig løsning, men hos Fjell står kvinnen nesten alltid for de livgivende kreftene. For kvinnen er for Fjell en fortettet utgave av naturen selv – hun representerer de sunne følelser, livstreets stamme, de byggende krefter. Mens mannen står for det intellektuelle og grublende og har fjernet seg fra de livgivende kreftene. Det er derfor han er avhengig av henne og det er derfor hun alltid kommer med gaver til ham. Så kan hende er det ikke det erotiske som lokker førstereisgutten, men tanken på moren og hennes sunne følelser. Hvem vet?