Ludvig Karsten (1876 – 1926)
Stående modell (1910) viser på den ene siden en formal sikkerhet som mange av samtidens kritikere frakjente ham, og på den andre en frapperende koloristisk evne. Han opererer her med fargeakkorder som rødt-grønt satt opp mot gult-blått, og så modulerer og harmonerer han dem ved hjelp av hvitt og svart. Det var radikalt i 1910, og det gjalt i ikke mindre grad den suverene måten han satte inn de grove strøkene på.
Fra 1913 bodde han i København og der malte han en rekke portretter. I Kvinne og mannsportrett (1915) demonsterer han hvor enkelt det var for ham å fange inn mimikk og holdning, bare ved hjelp av farger og linjer slik at karakteren kommer frem. Mange i København ønsket da også å bli portrettert av ham.
Han behersket flere maleriske teknikker og anvendte dem for å få frem det han ønsket. I Hytten ved Julebæks have (1918) benytter han en mer pointilistisk stil for å fange inn det særegne lyset. Mens han i Kvinne i blå kjole (1921) griper tilbake til sine Munch-inspirerte helfigurportretter fra århundrets første tiår. Komposisjonen er klar – kvinnen står i en dyp fiolett kjole foran en løst malt blålig bakvegg, satt opp mot et mer grålig felt helt til venstre, mens selve gulvet har en rødlig tone. Ser vi nærmere på kvinnens kåpe vil vi finne igjen alle fargene i omgivelsene som fargespill på den, akkurat slik Cezanne gjorde det i sine siste bilder.
Karstens to mest kjente verk, Det blå og røde kjøkken fra 1913, viser ham både som en dyktig kompositør og en suveren kolorist. Det samme kan vi si om Oppstilling med kopper, kanne og vase (1923) og Grønn villvin (u. dat.). I begge får han fargene til å synge, slik at motivet trer i bakgrunnen for at musikken kan tone frem. Jo, Karsten var først og fremst kolorist.
«Oppstilling med kopper», 1923
«Still Life with Cups»