Ludvig Munthe (1841 – 1896)
Ludvig Munthe var utdannet i Düsseldorf og tilhørte den siste generasjon av malere som reiste dit. Men selv om det finnes visse trekk i hans bilder som kan føres tilbake til det han lærte av düsseldorferne, var det årene i Paris (1878 – 1880) som ble avgjørende for hans utvikling. Det var der han lærte friluftsmaleriet å kjenne, en ny holdning til motivet som oppsto rundt 1840 i Frankrike etter at maletubene kom i bruk. Før dette nye redskapet var kommet på banen, for tubene hørte med blant redskapene, var det ikke mulig å fullføre store bilder ute i naturen. Men Munthe lærte ikke bare å anvende maletuber – han studerte også de franske Barbizon-malerne som første gang gjorde bruk av dem ute i naturen. For disse malerne ville ikke, slik det var vanlig i Düsseldorf, komponere bildet etter visse regler, men finne seg et motiv ute i landskapet og gjengi det så friskt som mulig. I Elvebredd med kyr (u. dat.) ser vi riktignok på düsseldorfsk manér noen kyr trukket frem i mellomgrunnen midt i bildet, men malemåten er helt forskjellig fra for eksempel Askevolds. Elvebreddene har friskt, grønt gress, malt på en måte som kan ligne på Corots bilder. Himmelen er høy og meget lys slik at trærne sees i silhuett og derfor blir lett utydelige. Elven, som løper en smule diagonalt innover i bildet, speiler både kyr, gress og himmel, og vi har følelsen av at atmosfæren dirrer.
Kveldsstemning med elvebåter (u. dat.) er en nesten nyromantisk aftenstemning, men det dreier seg ikke om en sommernatt, men om en vinterkveld, for sneen ligger ennå tung langs breddene til den elv eller kanal som skjærer rett innover i bildet. Solen er i ferd med å gå ned og speiler seg delvis i kanalen. Himmelen er lettskyet slik at vi bare her og der ser den gule himmelen. Trærne står også her silhuettaktig mot himmelen. Selv om stemningen kan bære preg av nyromantikk, er malemåten annerledes. For også her er det mer den våkne observasjonsevne enn det fortettede uttrykk som står i fokus. Det er tilstrekkelig å se på elvebreddene og refleksene i sneen. Så Ludvig Munthe, denne vintermaler i norsk kunst, fornekter seg ikke, selv om han tråkker inn på nyromantikkens motivmarker.