Nikolai Astrup (1880 – 1928)
Nikolai Astrup var ikke født i Jølster, men faren kom dit som sogneprest da Nikolai var en liten gutt, slik at han fikk hele sin oppvekst i denne bygden. Plaget som han var av astma og allergi var våren og sommeren vanskelig for ham, men ikke de klare og stemingsfulle sommernettene. Det var dem han forsøkte å fange inn i guttetegningene sine. Slik var han tidlig klar over hva han ville bli. Men det passet ikke helt med farens planer – han ønsket at han skulle studere. Student ble han, men ikke embetsmann. Han reiste til Kristiania og ble elev av Harriet Backer, og senere var han en tid i Paris. Det som opptok ham der, var ikke det han kunne lære på akademiene, men det han fikk se i museene og på utstillingene. Vincent van Gogh og Paul Gauguins malerier gjorde sterkt inntrykk, og ikke minst den naivistiske Henri Rousseaus merkelige bilder fra en urskog befolket med hverdagslige gjenstander som sofaer etc. Men også den nye moten i Paris rundt forrige århundreskifte, nemlig å gjengi naturens egne bilder i skyer, trær og fjell. Dette gjenkjente Astrup fra barndommen i Jølster – for bøndene hadde pekt på trær, fjell og de bare flekkene i sneen, hvor de så både dyr og mennesker.
Det må ha vært i Paris at han, omtrent samtidig med forfatteren Marcel Proust, bestemte seg for sitt store hovedprosjekt: å søke tilbake til sin barndoms Jølster med alle de vâre stemninger han hadde opplevet dengang. Derfor slo han seg ned i Jølster – og veiledet av sine guttetegninger, oppsøkte han alle de motivene som engang hadde gjort inntrykk på ham. Men de var i stor grad blitt endret i moderniseringens navn. Klyngetun og kvernhus var i mellomtiden blitt revet; soleiemarker var drenert slik at soleiene var blitt borte osv. Det var det ikke det Jølster Astrup så rundt seg som voksen han malte, men barndommens tapte paradis. Kvennagong og Jølstratun (1920) er et eksempel på det. Også malemåten viser det, fordi han har forsøkt å få guttetegningenes friskhet frem, inspirert av Rousseau og ikke minst Gauguin. Vinternatt på seteren (1910) er ikke mindre stemningsfylt, men selv om han har erstattet sommer med vinter er det likevel karakteristisk for Astrup. For i dette Sohlbergske landskapet er husene omgitt av et gjerde – som i senmiddelalderens paradismotiver. Og fjellet lyser som Dantes Skjærsildsberg. Så her er mer visjon enn hverdag. Astrup er nok en hjemstedsmaler, men det var altså mer det indre landskap han bar med seg fra barndommen av som opptok ham enn det ytre, realistiske. For følelsene var viktigere enn fakta. Det var grunnen til at St. Hansbål ble et så viktig motiv, for det var et bevis på at de urgamle hedenske instinkter levde videre i folkedypet.