Sam Francis (1923 – 1994)
Sam Francis tilhørte den andre generasjon av de amerikanske abstrakte ekspresjonistene. Den første generasjonen delte seg i to retninger – de gestiske malerne eller action-painterne med Jackson Pollock og Willem de Kooning som de mest kjente, og Color-Field-malerne med Barnett Newman, Mark Rothko og Clyfford Still som de viktigste representanter. De første uttrykte sin suverene frihet fra regler og konvensjoner, sin spontanitet og sitt individulle uttrykksbehov ved å bruke hele kroppen, enten de dryppet bildene frem mens de danset over lerretet, eller gjøv løs på det på staffeliet. De andre opererte med store fargeflater og utviste en raffinert sans for fargenes innbyrdes forhold, ofte inspirert av jødisk mystikk o.lign. Sam Francis, som bodde i Paris det meste av 1950-tallet, mottok impulser både fra Joan Miró, Pariser-skolen og Color-Field-malerne, og ble aldri noen action-painter.
I de første maleriene Francis malte i Paris på begynnelsen av 1950-tallet ser vi assymmetriske biomorfe former mettet med farge. Men mot midten av tiåret gikk han over til langt større bilder med celle-lignende nettverk av forskjellig størrelser, ofte i blå, gule og røde farger på hvit bunn. Den hvite bunnen holder han fast på også på 1960-tallet, etter at han hadde flyttet hjem til California. Men istedenfor de cellelignende nettverkene (clusters) kommer det nå uregelmessige flekker eller flater av klare og kontrasterende farger, satt inn slik at den hvite bunnfargen kommer tilsyne både inne blant fargene og i ytterkantene. I noen bilder kan han la midten være hvit og la fargene utfolde seg langs kantene. Det ser vi særlig i hans senere malerier.
Aphorisms 1984 – akryl på papir som er klebet opp på et lerret som så igjen er festet til en treplate – tilhører den siste fasen. Han anvender her lange remser av farger – flere i blånyanser som bølger og krøller seg slik at det dannes et visst rom, og en smalere gul som han opererer med på flaten, og i tillegg en rekke tynnere streker og flekker. Rødt er ikke tilstede, men ellers oppviser bildet alle de trekk vi forbinder med Sam Francis senere arbeider, bortsett fra at formatet er relativt lite. Tittelen, Aforisme, hentyder til et korthugget ordspråkaktig utsagn, men i dette tilfelle er det ikke uttrykt i ord, men i farger. Men det skal likevel vekke følelser – som en fortettet musikalsk frase kan det. Vi opplever den klart nok uten å kunne uttrykke den i ord. Men det skulle da heller ikke være nødvendig.
- «Aphorisms», 1984
