Månedens bilde: Hestehoven kommer! av Jakob Weidemann
Se videointroduksjon av Griegsamlingens kurator Jørgen Larsson:
Hestehoven kommer! var hovedbildet i Festspillutstillingen 1973. Det sier noe om hans posisjon i norsk kunstliv i overgangen mellom seksti- og syttitallet, at han fikk denne utstillingen to ganger, med bare 8 års mellomrom (1965). En av grunnene var nok at Weidemann i nærmere tyve år hadde overrasket publikum ved å hele tiden forandre stil, motiver og formater. Det var alltid noe nytt fra Weidemann, og Festspillutstillingen i 1973 ble også mottatt slik av kunstkritikeren Harald Flor. Hovedkritikken mot Weidemann i denne perioden, er ikke at han er kjedelig, eller gjentar seg selv (som han senere blir kritisert for), men heller at hans bilder er virkelighetsfjerne. Som Flor skriver:
I Weidemanns bilder utropes skjønnheten til sannhet, natur som livsvilkår er erstattet av natur som moral, og dette idealistiske perspektivet understrekes ved at det eneste disse blomstrende visjonene forholder seg til, er det rene lys eller det uendelige himmelrommet. Den eventuelle helhet som dermed utledes av denne bastante deleksponering, kan ikke bli annet enn et påstått metafysisk mønster. Alle sine patetiske overtoner til tross, dette er forestillinger som i sin bortvendthet minner om idyllen, og i likhet med den falske trygghet vil de revne når de truende skygger som er virkelighetene vilkår i dag, trekkes inn i synsfeltet.
Harald Flor, Dagbladet 6. juni 1973
Men selv om kritikerne gjerne ville ha mer realisme eller politikk inn i kunsten, var Weidemann en stor publikums- og salgs-suksess i Bergen, slik han hadde vært de siste tyve årene.
Weidemann reiste mye og tok med seg inspirasjon fra datidens kunststrømninger. Man kan se inspirasjon fra f.eks. den franske maleren Jean Bazaine i hans blomsterbilder.
Etter krigen ble Europa oversvømmet av kulturell Marshall-hjelp, hvor gallerier og museer fikk mulighet til å vise frem den mest moderne amerikanske kunsten for en billig penge. Kunstnernes Hus hadde en storstilt mønstring med «12 amerikanske malere og billedhuggere» i 1954, hvor kronprins Olav og det som kunne krype og gå av prominenser var tilstede på åpningen. Dermed var den amerikanske abstrakte ekspresjonismen også presentert i Norge, noe som satte sine spor i samtidige norske kunstnere.
Selv om kritikerne ønsket seg mer politikk og mindre «svermeri», har Weidemanns egen uttalelse om Hestehoven i utstillingskatalogen en politisk side:
Hestehoven, den er den lille mann i veistøvet. Den er blomsterrikets Chaplin. Skulle den forsvinne fra grøftekanten ville vi miste noe som ingen vitenskap kan gi oss tilbake.
Jakob Weidemann, Utstillingskatalogen til Festspillutstillingen 1973 (Per Remfeldt).
Men mest av alt handler blomsterbildene til Weidemann på denne tiden, om gjenfødelse, oppstandelse, vårens umettelige energi, og henger nært sammen med utsmykningen av Alfaset Kapell, som han arbeidet med parallelt.
Det er ganske enkelt hestehoven og de andre vårvekstene som sprenger seg opp fra frossen jord. Jeg holder meg til den oppstandelsen jeg kjenner og skjønner, blomstene som kommer hver vår, den andre kan ikke få tak i med min fornuft.
Jakob Weidemann, Intervjuet i Dagbladet 10. juni 1973.
