Gunhild Sannes: Malerier

UTSTILLINGSÅPNING i Galleri Hvelvet: LØRDAG 27. AUGUST KL. 14.00 – 16:00.

Kl. 15:00: Kunstnersamtale i Vargasalen: Thomas Pihl og Gunhild Sannes.

(Scroll down for English)

Å få forsvinne i lys og bli til farge er tittelen på en av Gunhild Sannes´ tidligere utstillinger, en tittel som er beskrivende for den umiddelbare opplevelsen av å befinne seg i et rom med hennes malerier. De store flatene malt i den eldgamle teknikken eggtempera gløder av lys og farge. Selv der svart dominerer, bryter større og mindre felt av hvitt, grått eller farget lys gjennom. Slik fremstår også de hovedsakelig svarte maleriene som både lyse og lysende. Om betrakteren ikke bokstavelig forsvinner i lyset og transformeres til farge i møtet med disse bildene, kan en fort oppleve å bli både oppslukt og omfavnet. 

Et kunstverks kvalitet avhenger av dets evne til å absorbere betrakterens blikk, hevdet den amerikanske kunsthistorikeren og kritikeren Michael Fried, en absorpsjon så sterk at distinksjonen mellom subjekt og objekt, mellom betrakter og verk, opphører, og tiden forsvinner i et kontemplativt og endeløst nå. Da Michael Fried skrev dette på 1960-tallet, var det i et forsvar for modernistisk maleri og skulptur i møte med nye tendenser i samtidens kunst. 60-tallets avantgardekunstnere lekte med og overskred grensene mellom de enkelte medier og ulike kunstformer. At skulptur, maleri, musikk og teater var særegne praksiser med forskjellige regler var uinteressant og gammeldags. Medier og kunstformer ble blandet, og selv grensen mellom kunst og liv ble utfordret, noe som har fått varig innflytelse på det som har blitt selve standarden i dagens kunstfelt, som for eksempel konseptuell kunst, installasjon, performance og sosialt orientert prosjektbasert kunst.  

For Fried gjorde det faktum at det nødvendigvis tok tid å ta inn disse arbeidene, i motsetning til den øyeblikkelige tilstedeværelsen i modernistiske verk, at de ble «teater», ikke autentisk kunst. At kunstnere på denne tiden kunne inkludere en form for henvendelse til betrakteren i sine arbeider (i den forstand at betrakterens bevegelse i kunstrommet, hennes reaksjoner, eller annet som måtte til for å ta inn arbeidene, ble proklamert som en nødvendig del av verket), dro i samme retning. Det autentiske kunstverket er ifølge Fried absorbert i seg selv og vet ikke om noe publikum. Og i den kontemplative absorpsjonen av verket, glemmer også betrakteren seg selv.  

De 55 årene som er gått siden Fried skrev sin artikkel Art and Objecthood har vel vist at han ikke var på historiens side når det gjelder utviklinger og endringer i kunsten. Tidvis, og i spesifikke miljøer naturligvis, har tradisjonelle medier som maleri og skulptur vært nærmest bannlyst, og maleriet har blitt erklært dødt, for så å gjenoppstå, i flere omganger. Men for Sannes og en del andre kunstnere i hennes generasjon, virker det som disse distinksjonene og posisjonene ikke lenger er interessante.  

Gunhild Sannes´ malerier ligner udiskutabelt på det Michael Fried oppfattet som autentisk, modernistisk kunst, og de står i alle fall med det ene benet solid plantet i en modernistisk tradisjon. De store lerretene med nonfigurative motiver, med maling påført i ulike mengder av luftighet og metning, med spor av malerens pensel, bevegelse av lerretet, eller palettknivens til tider brutale behandlinger av lerretet, vitner om en kunstner som arbeider intuitivt. Samtidig ser vi en sterk vilje til å eksperimentere, til å strekke og utfordre både materialer og virkemidler. Å få forsvinne i lys og bli til farge handler dermed ikke kun om betrakteren; i vel så stor grad inngår det i en arbeidsmetode der hun på mange måter stiller seg til disposisjon for det ennå uferdige maleriet – i en slags lyttende posisjon til maleriets behov og vilje. Her minner hun om de amerikanske abstrakte ekspresjonistene; malere som Jackson Pollock, eller Mark Rothko, som kritikeren Harold Rosenberg valgte å kalle action painters. Ikke fordi de drev med noen form for kunstnerisk aktivisme; det var action i betydning handling, som i et scenisk drama. Pollock likte å beskrive arbeidsprosessen som en gjensidig dialog mellom ham og maleriet. Enda nærmere står hun kanskje Helen Frankenthaler, en av de få kvinnelige kunstnerne assosiert med denne gruppen. Men, i likhet med den nye generasjonen kunstnere som utfordret de abstrakte ekspresjonistene da de var på sitt høydepunkt, har også Sannes på sin måte overskredet grensene mellom kunst og liv.  

Gunhild Sannes avsluttet sin utdannelse ved Kunstakademiet i Bergen i 2021, og med en så vidt fersk kunstner er det alltid interessant å lese refleksjonsteksten, som alle kunststudenter må levere sammen med sine arbeider til mastergraden. Her møter vi en kunstner som med sterk sanselighet trekkes mot og arbeider med maleriet, som nærmest roper etter farger, og som med stort alvor og grundighet går inn i alle fasetter ved billedproduksjonen. Fra bygging av blindrammer, preparering av lerret med harelim og gesso, blanding av fargepulver, egg, olje og vann – til arbeidet med selve maleriet, som hun tilnærmer seg med hele kroppen. På måter som ikke ligger tilbake for amerikanerne nevnt over, befinner hun seg i et jeg – du- forhold til maleriet. Et lyttende nærvær med oppmerksomhet på og plass til den andre, slik en kan finne det hos filosofer som Martin Buber og Emmanuel Lévinas. Det oppmerksomme, lyttende nærværet i arbeidet sammenligner hun med bønn, før hun korrigerer seg selv: «Når jeg tenker meg om, så opplever jeg ikke maleprosessen som bønn, den er bønn.» Og bønnen, forstår vi, er noe hun praktiserer i ulike former hver dag, der arbeidet med maleriet kanskje er det som tar mest tid. Dypest sett handler bønnen, det oppmerksomme nærværet, om «å gjøre seg tilgjengelig for Guds kjærlighet.»  

Som kristen er Gunhild Sannes tiltrukket av arven fra den udelte kirken; med sine ritualer, rommet for stillhet, for mystikk, med anerkjennelsen av skjønnhet, visualitet, sanselighet og kroppslighet. I denne tradisjonen omfatter bønnen, og for Sannes derfor også maleprosessen, hele mennesket – i en overgivelse til noe som ligger bortenfor og forut for språket. I denne sammenhengen er det interessant at hun har valgt å male nonfigurativt. Til forskjell fra abstrakt kunst, som på en eller annen måte er en abstrahering av noe som utgår fra noe konkret og virkelig, representerer nonfigurativ kunst noe som ikke kan sies i ord eller uttrykkes i gjenkjennelig figurasjon. Noe som – i likhet med Gud, muligens? – kun kan beskrives med hva det ikke er, men som selv om det ikke kan beskrives, likevel kan gjenkjennes. Denne overgivelsen knytter også an til en mystisk erfaring, til en fornemmelse av Gud i naturen, i lyset, i fargene. Den mystiske erfaring handler vel i bunn og grunn om oppløsning? En oppløsning mellom jeget og den eller det andre, mellom jeget og objektet, til begge forsvinner og blir til det uutsigelige, det hellige. En får forsvinne i lys og bli til farge.

(Evelyn Holm)

Gunhild Sannes gikk ut med Master i kunst fra Kunstakademiet – Institutt for samtidskunst, KMD, UiB i 2021, og har også en bachelor i Visuell kommunikasjon fra Institutt for design samme sted (2019). Hun har hatt soloutstillinger bl.a. i Slettebakken kirke, Bergen (2022), Nye Bokboden, Bergen, Galleri F14E, Kode 4, Bergen (2021) og Slakt galleri, Bergen Kjøtt (2020). Av gruppeutstillinger hun har deltatt i kan nevnes Østlandsutstillingen ved Nitja senter for samtidskunst (2022), Frekvens, Kunstnerforbundet (2021), Textile, Norsk trikotasjemuseum, Salhus (2020) og Frekvens Vol2, Galleri norske grafikere, Oslo (2018). Hun bor og arbeider i Bergen.

Utstillingen er støttet av Kulturrådet.

https://www.gunhildsannes.com/

Gunhild Sannes: Paintings

Exhibition opening in Galleri Hvelvet: SATURDAY, AUGUST 27, 14.00 – 16:00.

15:00: Artist talk in Vargasalen: Thomas Pihl og Gunhild Sannes.

(the talk will be held in Norwegian)

Å få forsvinne i lys og bli til farge (To Disappear in Light and Become Colour) is the title of a recent exhibition by Gunhild Sannes, and it serves to describe what it feels like to be in a room filled with the artist’s works. The large surfaces painted in the age-old egg-tempera technique glow with light and colour. Even where black dominates, it is penetrated by larger and smaller fields of white, grey or coloured light. As such, the mainly black paintings also mostly appear as both bright and luminous. Even if the viewer does not literally disappear into light and become transformed into colour when encountering these pictures, one can easily experience being both absorbed and embraced by them.

The quality of an artwork depends on its ability to absorb a viewer’s gaze, claimed the American art historian and critic Michael Fried. The absorption is so strong, he said, that the distinction between subject and object, between viewer and work, and time itself, are overtaken by a contemplative and endless present. When Fried wrote this in the 1960s, it was in defence of modernist painting and sculpture in the face of new tendencies in contemporary art. Avantgarde artists in the 1960s transgressed boundaries between individual media and art forms. They saw it as uninteresting and old fashioned to treat sculpture, painting, music and theatre as distinct practices with each their own rules. Media and art forms therefore came to be mixed, and even the boundaries between art and life were challenged in ways that have had an enduring impact on what has become standard in today’s field of art, examples being conceptual art, installation, performance and socially-oriented project-based art.

For Fried, the fact that these new works necessarily required time to comprehend, in contrast to the immediate presence of modernist works, meant that they became ‘theatre’ rather than authentic visual art. Another trend pointing in the same direction was that artists could include a form of addressing the viewer in their artworks, in the sense that the viewer’s movements in the gallery space, her reactions, or anything else needed to fathom the works, was proclaimed as a necessary part of the artwork. In contrast to this, Fried thought an authentic artwork was self-absorbed and knew nothing of viewers. And in the contemplative absorption of the work, viewers also forgot themselves.

The 55 years that have passed since Fried wrote his article Art and Objecthood show that he was not on the side of history as regards developments and changes in art. Of course, at times and in specific environments, traditional media such as painting and sculpture have been almost banned; painting has been declared dead and then resurrected several times. But for Sannes and a number of other artists of her generation, it seems that these distinctions and positions are no longer interesting.

Without doubt, Gunhild Sannes’s paintings resemble what Michael Fried saw as authentic, modernist art. They stand in any case with one foot solidly planted in a modernist tradition. The large canvases with non-objective motifs, with paint applied in varying amounts of airiness and saturation, with traces of the artist’s brush, the movement of the canvas, or the palette knife’s at-times brutal treatment of the canvas, bear witness of an artist who works intuitively. At the same time, we sense a strong will to experiment, to stretch and challenge both her materials and her means. To ‘disappear in light and become colour’ therefore pertains not only to the viewer but also to a work method: she becomes in many ways the servant of the as-yet unfinished painting – through being attentive to the painting’s own needs and will. Here she resembles American Abstract Expressionist painters such as Jackson Pollock or Mark Rothko, whom the critic Harold Rosenberg chose to call ‘action painters’. This was not because they engaged in any type of artistic activism; rather, they acted, as in a staged drama. Pollock liked to describe his work process as a reciprocal dialogue between himself and a painting. Sannes stands perhaps even closer to Helen Frankenthaler, one of the few women artists associated with this group. But just like the new generation of artists who challenged the Abstract Expressionists when they were at the height of their fame, Sannes has also, in her own way, crossed the boundaries between art and life.

Gunhild Sannes completed her master’s degree in 2021 at the art academy in Bergen, so with such a fresh artist, it is always interesting to read the reflection text that all art students must submit along with their degree project. Here we meet an artist who is drawn towards working with painting, who almost cries out for colour, and who, with great seriousness and thoroughness, immerses herself in all aspects of pictorial production: from building stretchers (the wooden frames across which canvas is stretched), priming canvas with rabbit-skin glue and gesso, mixing pigment, egg, oil and water – to working with the painting itself, which she approaches with her whole body. In ways rivalling those of the aforementioned Americans, she finds herself in an I–You relationship with the painting. She seeks to become a listening presence focused on and making room for the Other, as described in the writings of philosophers like Martin Buber and Emmanuel Lévinas. She compares the attentive, listening presence in the painting process to prayer, but then she corrects herself: ‘On second thought, I don’t experience the painting process as being like prayer, it is prayer.’ And the prayer, we understand, is something she practices in different forms every day, with work on the painting perhaps taking the most time. Prayer, attentive presence, is essentially a matter of ‘making oneself accessible to God’s love’.

As a Christian, Gunhild Sannes is attracted to the legacy of the undivided Church with its rituals and room for silence, mysticism, recognition of beauty, visuality, sensory experience and physicality. In this tradition, prayer – and thus, for Sannes, also the painting process – encompasses the whole person, in a surrendering to something that lies beyond language and which existed prior to language. In this context, it is interesting that she has chosen to paint non-objectively. But unlike abstract art, which in one way or another is an abstraction of something specific and real, non-objective art represents something that cannot be said in words or expressed through recognisable figuration. Something that – like God, possibly? – can only be described by saying what it is not, but which, even though it cannot be described, can still be recognised. This surrender is also linked to a mystical experience, to a sense of God in nature, in light, in colours. Is the mystical experience essentially a matter of dissolution? A dissolving of the distinction between oneself and another thing, between the self and the object, until both disappear and become sacred. One can disappear in light and become colour.

(Evelyn Holm)

Gunhild Sannes graduated with a Master’s in art from the Academy of Fine Arts – Department of Contemporary Art, KMD, UiB in 2021, and also has a bachelor’s in Visual Communication from the Department of Design in the same place (2019). She has had solo exhibitions i.a. in Slettebakken church, Bergen (2022), Nye Bokboden, Bergen, Gallery F14E, Kode 4, Bergen (2021) and Slakt gallery, Bergen Kjøtt (2020). Of the group exhibitions, she has participated in, mention can be made of the Østlandsutstillingen at Nitja center for contemporary art (2022), Frekvens, Kunstnerforbundet (2021), Textile, Norwegian Knitting Museum, Salhus (2020) and Frekvens Vol2, Galleri Norske Grafikere, Oslo (2018). She lives and works in Bergen. 

The exhibition is supported by The Norwegian Arts Council.