Trudi Jaeger
Fragments from a forest trail (Parfois je pense; parfois je suis)
2. september – 22. oktober 2023
(Scroll down for English)
Trudi Jaegers utstilling ved Oseana er en naturlig forlengelse av hennes tidligere arbeider, men også starten på noe nytt. En sentral del av prosessen i flere av Jaegers tidligere prosjekter er vandringer i ulike landskap. Hennes nye utstilling har sitt utgangspunkt i det flerårige prosjektet «Illuminations Atlanterhavet» hvor hun har utforsket utsatte kystområder langs Atlanterhavet, fra de ytre Hebridene via Bretagne og til Vestlandets lyngheier. Underveis har prosjektet endret retning, og vandringen har gått fra kysten til skogen, blant annet skogen ved middelalderklosteret Lysekloster. Utstillingen er slik et resultat av et langvarig, kontinuerlig arbeid, men bevegelsen fra kyst til skog har blitt til begynnelsen på nye kunstneriske utvidelser og oppdagelser. Som hun selv sier: «We don’t just discover, we explore and investigate and in that process we are taken to new places». Dette nye stedet innebærer både nye motiver, farger og teknikker.
Utstillingstittelen «Fragments from a forest trail (Parfois je pense, parfois je suis)» leder oss rett inn i motivet, skogen, og peker samtidig på at vår erfaring av skogen er sammensatt av en rekke ulike fenomener – trær som svaier i vinden, solen som glimrer mellom løvverket, fuktig mose som vokser på skogbunnen og klukkende vann fra en bekk. Utstillingstittelens franske sitat, som kan oversettes til «Noen ganger tenker jeg, noen ganger er jeg», er en aforisme av poeten Paul Valéry. Valéry vrir på Descartes’ berømte setning – «Jeg tenker, altså er jeg» som legger tanken til grunn for hele vår eksistens. Valéry gjør oss oppmerksom på hvordan vår tilgang til verden kan være formet av tankenes fortolkning, men like ofte er umiddelbart sanselig. Som en lysning i skogen hvor man stanser, hviler og så forsøker å holde bildet av den fast i minnet når vandringen fortsetter.
Den engelske miljøvernaktivisten Guy Shrubsole har i sin bok The Lost Rainforests of Britain (2022) skrevet om kystnære skoger langs Atlanterhavskysten, nærmere bestemt regnskoger. Boken beskriver hvordan de britiske regnskogene, kjennetegnet av fuktige omgivelser og planter – bregner, sopp, lav og mose – som vokser på trær og skogbunn, er større i antall enn man skulle tro. Samtidig er de sterkt truet av moderne kulturlandskap, land- og skogbruk. Trudi Jaegers tidligere vandringer i kystlandskapet på de skotske Hebridene gikk forbi de samme regnskogene. På Lysekloster har hun funnet en gjenklang av disse skogene, i et landskap som har betydd mye for henne i store deler av livet, en bøkeskog fylt med sjeldne arter av lav og mose. Jaeger er ingen aktivist, men et dypt engasjement og en sensibilitet for natur og miljø preger hele kunstnerskapet.
Samtidig som Jaegers bilder er preget av hennes vandringer langs kysten og i skogen, trekker hun også veksler på en annen spaserende tradisjon: Med utgangspunkt i den urbane flanøren Charles Baudelaire, som revolusjonerte poesien på 1860-tallet, tar Jaeger opp den modernistiske arven. Der befinner man seg helst i byen – gjerne Paris, hvor Jaeger hadde et lengre opphold under arbeidet med denne utstillingen. Den modernistiske byen er ofte hard og lite gjestmild, men likevel byr den kunstneren en rekke sanselige overskridelser. I denne tradisjonen er kunstneren nesten et spirituelt medium som bringer bilder til oss – frem i lyset – fra en annen virkelighet. Det kunstneriske arbeidet blir dermed både en åndelig og estetisk øvelse, hvor det endelige målet er et verk hvor den konkrete verden og kunstnerens syn møtes i verket.
Jaegers vandringer i naturlige og urbane landskap danner det konkrete grunnlaget for utstillingen. I arbeidsprosessen har Jaeger, i samarbeid med Erlend Haarr Eriksson, filmet bøkeskogen på Lysekloster gjennom tre årstider og fulgt mose og lav, trær og blomster gjennom året. Underveis har hun også utforsket og fotografert flere skogsområder i forbindelse med andre vandringer, blant annet fjellskogen i Hallingdalstraktene. Men maleriene må ses som gjenfortalte erfaringer, for Jaeger stiller hele tiden spørsmål ved hva og hvordan vi ser. Hva inneholder bildet av hennes erfaring?
Penselstrøkene insisterer ikke på noen fasit, og det finnes ikke et hierarki mellom fragmentene av skog som er festet til lerretet. Utstillingen presenteres som stedsspesifikk installasjon, med maleri, tegning, foto og film. Hvert element utfyller hverandre, som bruddstykker av en større helhet som trer frem for oss i et forløp som skaper rom. Dette forløpet, leken med en ny fargeskala, penselføringen, og lerretenes ulike formater vitner om vitalitet og kunstens evne til å uttrykke håp. Det stillferdige og skjøre som vi kjenner fra Jaegers arbeider på papir, er fortsatt til stede. Samtidig uttrykker bildene en sjenerøsitet som kan overraske.
(Synnøve Marie Vik)
Trudi Jaeger’s exhibition at Oseana is both a natural continuity of her previous work, and the start of something new. A central part of the process in several of Jaeger’s previous projects is the act of walking. Her new exhibition is based on the long term and ongoing, project ‘Illuminations Atlanterhavet’, where she explored vulnerable and threatened coastal areas facing the Atlantic Ocean, from the Outer Hebrides and Brittany to the moors of Western Norway. Underway the project has changed course, and the act of walking has moved from coast to forest, including the forest close to Lysekloster. The exhibition is thus part of the result of continuous work, but the movement from coast to forest has initiated new artistic developments. As she herself says: ‘We don’t just discover, we explore and investigate, and in that process, we are taken to new places. This involves new motifs, colours and techniques.
The exhibition title ‘Fragments from a forest trail (Parfois je pense, parfois je suis)’ leads us straight into the subject, the forest, and at the same time points out that the forest consists of fragments – the sun glinting between the foliage, trees swaying in the wind, damp moss growing on the forest floor and gurgling water from a stream. The French quotation within the exhibition title, an aphorism by the poet Paul Valéry, can be translated as ‘Sometimes I think, sometimes I am’. Valéry plays with Descartes» famous sentence – ‘I think, therefore I am’, which posits thought as fundamental to our existence. Valéry makes us aware of how our access to the world can be both immediately sensual and shaped by the interpretation of our thoughts. Like a clearing in the forest where you stop, rest, and then try to keep the image of it fixed in your memory as the act of walking continues.
In his book The Lost Rainforests of Britain (2022), the English environmental activist Guy Shrubsole has written about coastal forests along the Atlantic coast, specifically temperate rainforests. The book describes how the British rainforests, characterized by moist environments and plants – ferns, fungi, lichens and mosses – that grow on trees and the forest floor, are greater in number than one might think. At the same time, they are strongly threatened by modern cultural landscapes, agriculture and forestry. Trudi Jaeger’s previous walks in the coastal landscape of the Scottish Hebrides passed by the same rainforests. At Lyse Abbey, she has found an echo of these forests, in a landscape that has long held much importance for her, a beech forest filled with rare species of lichen and moss. Jaeger’s form of activism consists of a deep commitment and sensitivity to nature and the environment which fills her entire artistic practice.
Alongside their strong identification with coastal and forest walks, Jaeger’s works draw on another ‘strolling’ tradition: beginning with the experiences of the urban flâneur Charles Baudelaire, who revolutionised poetry in the 1860s, Jaeger embraces the modernist legacy. This takes place in a city, mostly in Paris where she had a residency while working towards this exhibition. The modernist city is often harsh and inhospitable, but it nevertheless offers the artist a number of sensuous excesses. In this tradition, the artist is almost a spiritual medium who brings images to us – into the light – from another reality. The artistic pursuit thus becomes both a spiritual and aesthetic exercise, where the ultimate aim is a work where the concrete world and the vision of the artist meet in the work.
Jaeger’s walking in natural and urban landscapes forms the background experience for the exhibition. As part of the process, Jaeger, in collaboration with Erlend Haarr Eriksson, has filmed the beech forest at Lyse Abbey through three seasons and observed moss and lichen, trees and flowers as they changed throughout the year. Further sources of the work have come from her exploration and photography of several other forest areas in connection with other hikes, including the mountain forest in the Hallingdal region. But the paintings must be seen as retold experiences because Jaeger constantly questions what and how we perceive. What does the imagery hold of her experience?
Just as there is no hierarchy between the different fragments of forest captured on the canvas, the brushstrokes do not intend a resolution as to how they are perceived. The exhibition is presented as a site-specific installation, with painting, drawing, photography, and film. Each element complements each other, like broken pieces of a larger whole that emerges before us in a process that creates space. This process, the experimentation with a new colour scale, the brushwork, and the different formats of the canvases testify to vitality and the capacity of art to express hope. The stillness and fragility that we know from Jaeger’s works on paper is still present. At the same time, the imagery expresses a generosity that can surprise the onlooker.
(Synnøve Marie Vik)
Utstillingsprogrammet ved Oseana høsten 2023 er støttet av Kulturrådet / The exhibition program is supported by Arts and Culture Norway.
Trudi Jaeger har fått tilskudd fra Bergen kommune, Regionale prosjektmidler (KIN), Bildende kunstneres hjelpefond (BHK), Billedkunstnernes vederlagsfond og Kulturrådet.
