Measuring Our Time – Anne Marthe Dyvi

Utstillingsåpning lørdag 26. mars kl. 14.00- 16:00.

Kl. 15:00 Samtale mellom Anne Marthe Dyvi og Evelyn Holm.

(Scroll down for English)

Utgangspunktet for utstillingen Measuring Our Time ligger i Anne Marthe Dyvis mangeårige interesse for og problematisering av begrepet tid, og hvordan vi som individer og samfunn forholder oss til og styres av dette tilsynelatende altomfattende fenomenet i tilværelsen. Gjennom en rekke materialer og medier utforsker hun tid, både som fenomen og i betydning samtid, men også selve mediet der utforskingen finner sted. Videopptak og funnet, digitalisert materiale bearbeides på ulike vis, levende materie som blader og andre vekster forkulles og settes sammen, planter samles, tilberedes og brukes som farge og motiv på papir. Det bearbeidede materialet utgjør arbeidene i en utstilling som overraskende nok presenterer fraværet av det kunstneren så nitidig har lett etter i flere års kunstpraksis; i letingen etter hva tid er, fant hun ut at tid er ikke. 

Slik beskriver kunstneren selv prosessen:  

“Lenge jobbet jeg ut fra en tese om at tid er i sporene etter det materielle, i det at vi ser forfall, endring og utvikling i materie. I mitt grånende hår, i det spirende korn. Men for meg ble det åpenbart at det vi ser, det er materie. Håret er. Kornet er. Materie er. 

Lenge tenkte jeg at tiden viser seg gjennom noe som er i bevegelse. En brødskives fall fra kjøkkenbenken, et tog som farer gjennom landskapet er bevis for at tid er. Men det er energi, hendelse og posisjon som er. Brødskiven er. Toget er.  

Lenge tenkte jeg at følelse av tid, lengsel, venting, væren var bevis på at tid er. Spesielt to år med pandemi, med fravær av fellesskapene, pulverisering av alliansene, har vært som en nærstudie av tiden. Og på mange måter ble det nettopp det; den uvanlige tilstanden for samfunnet ble et rom for å studere det som er. Og der fant jeg ikke tid. 

Men det er jeg som er. Du som er. Vi er.”  

Så kan en innvende at tiden viser seg i språket, for eksempel i kunstnerens egen tekst over, der hvert avsnitt begynner med det åpenbart tidsrelaterte ordet “lenge”. Men språk er noe variabelt; det både springer ut av og konstruerer ulike kulturelle forståelser og kan ifølge Anne Marthe Dyvi heller ikke påvise tiden som eksisterende: 

“At vi har et kulturelt fenomen som tid, er noe ganske annet enn at tid er noe som er i seg selv. Skiller vi ut den kulturelle tid, får vi øye på tid som verktøy, ikke en entitet. Tid blir benyttet som effektivisering av arbeid, som strukturering av religiøse prinsipper, som bearbeiding av følelsesreaksjoner, som organisering av relasjoner, oppgaver og hendelser. Om tid ses på som et verktøy, får man også øye på en maktstruktur, et system der det finnes ulike interesser. I arbeidslivet er det arbeideren som innordner seg dette systemet for å øke produksjonen, og noen drar nytte av det. I religiøs sammenheng innordner menigheten seg, og i familien kan foreldre bruke tid til kontroll. I en verdensorden av mestere og tjenere er kulturell tid i bruk fordi det er hensiktsmessig. Så kan man spørre seg: for hvem?”  

For Dyvi er det nettopp hvordan maktstrukturene kommer til syne når man forstår tid som verktøy, som er det viktigste og mest interessante. For hvis man ikke ser maktstrukturene og forstår dem, vil de ikke kunne endres:  

“Fordi det som ikke er, stjeler oppmerksomheten vår og hindrer oss i å leve med det som er. I en naturkrise er det ikke tiden det tar å nå et mål som er relevant, men handling. Det finnes ikke tid, kun en rekke nå etter hverandre. En anerkjennelse av dette frigjør plass og kraft til hendelser, materie, energi. Det som er og det som skal til, har vi allerede, men vi har latt tid komme i veien.” 

Ifølge Julian Barbour, britisk fysiker og forsker, og forfatter av populærvitenskapelige bøker som The End of Time (1999) og The Janus Point: A New Theory of Time (2020), kan ikke fysikken tilby en felles forståelse av hva tid er, kun en rekke forsøk og tilnærmede beskrivelser. Selv om disse ofte er altfor avanserte for menigmanns kompetansenivå, mener Dyvi at vi er i stand til å forholde oss til og mene noe om fysikk. I nyere forskning innen fysikk, spesielt slik den er formidlet av Barbour, fant hun meninger som stemmer overens med hennes overbevisning om at tid ikke er, og et redskap til lettere å se forskjell på det som er og ikke er. 

Dyvi sier hun lenge har stusset over hvor lett vi har akseptert den plassen tid tar i vårt samfunn, og over mangelen på undring over hva dette fenomenet er og vil og hva det gjør med oss: 

“Tid er som brillene på nesen vår, vi ser alt gjennom dem, men glemmer at de er der. Jeg ønsker med denne utstillingen å gi et rom for undring, der en kan forholde seg til det som er. Og ta stilling til: er tid?” 

Anne Marthe Dyvi (f.1979) er en interdisiplinær kunstner utdannet og basert i Bergen, der hun gikk ut med master fra Kunst- og Designhøgskolen i 2010.  Arbeidene hennes kan beskrives som interdisiplinære, stedsspesifikke og prosessorienterte, og hun har en spesiell interesse for teknologi og tid, og eksistensen, overlevelsen eller adferden til mennesket og naturen. Hun har bred utstillingserfaring fra inn- og utland. Flere av arbeidene hennes er innkjøpt av KODE, Bergen kommune, Stavanger kunstmuseum samt KORO og Vestland fylkeskommune. I 2008 var hun med på å etablere den uavhengige kunstnergruppen Ytter og nettbloggen ytter.no, som i dag eksisterer primært som et arkiv. Hun har jobbet ved Bergen senter for elektronisk kunst (BEK) som kunstnerisk utvikler fra 2010-2019, og i ett år som konstituert daglig leder samme sted. Dyvi var en del av ressursgruppa i PNEK, som utviklet Videokunstarkivet, et nasjonalt arkiv for videokunst i Norge, på oppdrag for Norsk Kulturråd.  I 2019-2021 var hun komitémedlem i KORO sin LES-ordning. Fra 2020 er hun styreleder for Atelier Nord i Oslo. 

https://annemarthedyvi.com/

Measuring Our Time – Anne Marthe Dyvi.

Exhibition opening Saturday March 26, 14 – 16.

15:00: Conversation between Anne Marthe Dyvi and Evelyn Holm.

The starting point for the exhibition Measuring Our Time is Anne Marthe Dyvi’s longstanding interest in the concept of time, her problematisation of it, and how we as individuals and as a society relate to and are steered by this apparently all-embracing phenomenon in our lives. Dyvi explores time through diverse materials and media, not only as a phenomenon and in the sense of contemporaneity, but also as the medium in which the exploration takes place. Video recordings and found, digitised materials are treated in various ways, living matter such as leaves and plants are turned into charcoal and combined, and plants are gathered, processed and then used as pigment and motifs on paper. The processed materials constitute the works in an exhibition that, surprisingly enough, presents the absence of what the artist so painstakingly has searched for through several years of her artistic practice; in searching for what time is, she found that time is not.

This is how the artist herself describes the process:

For a long time, my starting assumption was that time is in the traces it leaves in material things, given that we see decay, change and development in them. In my greying hair, in a sprouting seed. But for me, it became apparent that what we see – that is matter. Hair is. The seed is. Matter is.

For a long time, I thought time showed itself through things that move. A slice of bread falling from the kitchen counter, a train traveling through the landscape – both are evidence that time is. But what is, is energy, event and position. The slice of bread is. The train is.

For a long time, I thought the feeling of time, longing, waiting and being was evidence that time is. Two years of the pandemic in particular – with the absence of social interaction, the pulverisation of alliances – have been like a close study of time. And in many ways, the pandemic has been just that; the unusual situation for society became a space for studying what is. And in this space, I did not find time.

But it is me who is. You who are. We are.

One can object, saying that time shows itself in language, for example in the above quote from the artist, since each paragraph begins with the obviously time-related phrase ‘For a long time’. But language is variable; it both emanates from and construes different cultural understandings, and, according to Anne Marthe Dyvi, it cannot prove that time exists:

The cultural phenomenon called time is quite different than time in itself. If we can bracket cultural time, we can see time as a tool, not as an entity. Time is used to make work more efficient, to structure religious principles, to process emotional reactions and to organise relationships, tasks and events. If time is conceived as a tool, one can also identify power structures, which are systems imbued with diverse interests. In the world of work, the worker submits to this system to become more productive, and some people benefit from it. In the religious context the congregation conforms, and in the family the parents can use time as a control mechanism. In a world order of masters and servants, cultural time is used because it is beneficial. So one can ask: For whom?

For Dyvi, what is most important and interesting is precisely how the power structures manifest themselves when time is conceived as a tool. For if one does not see and understand the power structures, it will be impossible to change them:

Because things that don’t actually exist steal our attention and hinder us from living with the things that really do exist. In a crisis in nature, it is not the time it takes to reach a goal that is relevant, but action. There is no time, only a series of now, one after the other. Recognition of this frees up space and power for events, matter, energy. We already have that which is, and that which is needed, but we have allowed time to get in the way.

According to Julian Barbour, a British physicist, researcher and author of popular science books such as The End of Time (1999) and The Janus Point: A New Theory of Time (2020), physics cannot offer a commonly shared understanding of what time is; it can only offer a series of attempts and approximate descriptions. Although these are often too difficult for people who lack advanced competence to understand, Dyvi still thinks we are able to relate to and have opinions about physics. In resent research in the field of physics, especially such as it is mediated by Barbour, she found opinions that are consistent with her own belief that time does not actually exist but is a tool for making it easier to see the difference between what is and is not.

Dyvi says she has been puzzled for a long time over how easily we have accepted the place times takes ein our society, and about the lack of wonderment over what this phenomenon is, what it wants to do, and what it does with us:

Time is like the glasses on our nose. We see through the glasses but forget they are there. With this exhibition, I want to create a space for wonderment, where one can relate to what is. And to grapple with a question: Is time?

Anne Marthe Dyvi (born 1979) is an interdisciplinary artist and film maker educated and based in Bergen, Norway. She graduated from The Bergen Academy of Art and Design with a MFA in 2010. Her work can be described as interdisciplinary, site-specific and process-orientated, and with a special interest for technology and time, and the existence, survival or behaviour of nature and humanity. Dyvi has exhibited in several parts of Norway and Sweden, and in Italy, Slovakia, England, Germany, Estonia, Iceland, Denmark and Lithuania. Several of her works are included in the collection of KODE (Bergen Art Museum), Stavanger Art Museum, Bergen City Council, Vestland County and KORO. In 2008 she was part of founding Ytter/ ytter.no, back then an artist group and online magazine, today a digital archive. In addition to her own practice as an artist she worked as artistic developer at the Bergen Centre for Electronic Art 2010-2019, and the constituted director for one year. She was part of the resource group developing a national archive for video arts in Norway for the Arts Council, Videokunstarkivet. In 2019-2021, she was a in a the LES committee appointed by  KORO. From 2020 she is the board leader for Atelier Nord in Oslo, a platform for contemporary art with a focus on media art.

https://annemarthedyvi.com/